Tankesmia Grønn fase

Med kreativitet skal fremtiden bygges

2012-01-24T00:51:00.000-08:00

Nå er vi klar for en ny runde med Grønn fases energipris. Budskapet spres nå til alle Norges universiteter og høyskoler og kreative studenter stikker hodene sine sammen for å komme opp med gode idéer til hvordan vi kan forsyne verden med miljøvennlig energi i fremtiden. Eller hvordan vi kan få den vi har til å strekke lenger? Eller hvordan vi kan gjøre dagens miljøsvin til vinnere i fremtiden? Hvem vet, jeg gleder meg i alle fall til å se forslagene vi får inn fremover. Fristen for å levere inn forslag og ha en sjanse til å vinne 50.000 kr er 1. mars!

Mer informasjon på www.sffe.no/energipris.

Statoils oljesandprosjekt

2011-10-06T04:32:00.000-07:00

I går deltok jeg på et kveldsmøte med tittelen "Statoils oljesandprosjekt i Canada i et teknologisk og miljøperspektiv" i regi av Tekna Oslo. Presentasjonen ble holdt av Michel Myhre-Nielsen som har ansvaret for klima og miljø innen Statoils oljesandprosjekt. Det høres ut som en vanskelig jobb å ha.

Jeg lærte mye interessant om oljesand, og forstår at Statoil sliter med mange misforståelser i forhold til deres eget prosjekt. Samtidig er jeg fortsatt veldig kritisk til at Statoil, dvs. staten Norge, dvs bla. meg satser penger på et slikt prosjekt. Statoils argumentasjon er selvsagt at "Hadde ikke vi gjort det, ville noen andre ha gjort det". Dette er argumentasjon som ligner på Nürnberg-forsvarernes retorikk, og som ikke henger på greip i et samfunn der vi er avhengige av at hver og en tar egne vurderinger og handler i forhold til det de syntes er etisk riktig.

Nesten hele jordas forekomster av oljesand befinner seg i staten Alberta i Canada. Forekomstene ligger under ca 20% av landarealet i Alberta.

Når dette er sagt, har jeg nå fått bekreftet at oljesand er skremmende ikke først og fremst fordi det er så mye mer CO2-intensivt å vinne ut, men fordi det er så mye av det. Oljesand kan ifølge Statoil forskyve peak oil mangfoldige tiår frem i tid. En annen stor bekymring, og først og fremst den bekymringen Canada har, er lokale miljøeffekter. Det er snakk om enorme anlegg som bygges i uberørt urskog, som vil ha gigantisk forbruk av energi, og store mengder vann. Det følger også med store lokale utslipp, som blant annet førte til at Statoil ble saksøkt for miljøkriminalitet tidligere i år.

Men altså, hovedbudskapet til Statoil var at utslippene fra forbruk av olje fra oljesand slipper ut langt mer CO2 enn selve produksjonen. Her er noen tall:
- Et fat olje er 158 liter, som tilsvarer ca 150 kg.
- Forbrenning (forbruk) av et fat olje slipper ut ca 450 kg CO2
- Produksjon av et fat tungolje fra oljesand slipper ut ca 65 kg CO2 (tall fra Statoil)
- Produksjon av et fat olje fra norsk kontinentalsokkel slipper ut ca 10 kg CO2

Problemet er altså først og fremst forbruket av olje, og det er det som bør bekymre oss aller mest, selv om oljesand er ganske skitten business i seg selv.

Vindenergi i Noreg

2011-09-12T12:57:00.000-07:00

Eit av spørsmåla eg ofte får av vener er: «Er det noko vits for Noreg å forske på vindmøller? Det er jo så mange fleire i Danmark og Tyskland, dei må jo vere mykje flinkare innan vindenergi? Og kvifor treng vi vindkraft? Det er jo så masse vasskraft her, det er jo fornybar energi! » Svaret mitt ikkje eit fasitsvar, men det er grunnen til at eg har trua på at norsk vindkraftindustri har ei framtid.

Det er meir enn 30 år siden det blei starta oljeboring i Nordsjøen. Utviklinga som ein hadde i oljeindustrien då, kan på fleire område samanliknast med den utviklinga som ein står ovanfor i vindindustrien. Historisk sett var det på land ein fann olje, og i starten vart det sett på som ei umogleg oppgåve å få opp det svarte gullet frå havbotnen. I dag veit vi at det var mogleg. Noreg kan nytte den kunnskapen som ein har fått frå oljeindustrien til å bygge opp ein industri av flytande vindturbinar som kan gje grønn kraft til det europeiske kontinentet.

I starten av oljeeventyret i Nordsjøen var det ein god del utprøving av konsept. Ein av dei første boreriggane var landbasert utstyr plassert på ein flytande lekter. Dette fann ein fort ut at var ein dårleg ide, og innovative løysningar vart tatt i bruk. Ein kunne bore og finne olje på stadig djupare hav, men det har vert ein lang prosess for å komme dit ein er i dag. Eg trur at vi må gjennom ein liknande prosess for vindmøller til havs. Det er kanskje ikkje den tradisjonelle horisontalt aksla vindmølla med fire blader som er det beste konseptet å satse på?

EU har eit mål om at innan år 2020 så skal 20 % av produsert kraft vere fornybar energi. Sjølv om vi i Noreg har stort sett fornybar energi, så treng vi å se utover landgrensene og vere med å bidra til auka rein energi produksjon. Dette er avhengig av at ein bygge ut nettkapasiteten. Dersom ein får til dette vil norsk vindkraft vere eit viktig bidrag til ei reinare energiframtid, i tillegg til at ein ivaretek norsk offshore-kompetanse og industriutbygging lokalt.

Noreg er ledande innanfor utviklinga av flytande vindturbinar. Hywind, Statoils flytande vindmølle, har allereie levert straum til det elektriske nettet i over eit år. Nyleg har Sway bygget ein prototype av sin flytande vindmølle. Resten av vindindustrien henger litt etter denne utviklinga som vi har sett i Noreg.

Mitt svar til mine venner er dermed at Noreg sin framtidige kompetanse ligg kanskje ikkje ligg i den tradisjonelle landbaserte vindindustrien, men heller i den voksande vindindustrien til havs. Vi er eit land med lange tradisjonar innan offshore verksemd, vi må ta i bruk denne kunnskapen og knytte den til vindmøllene. Vi treng kanskje ikkje energien frå vinden no, men i framtida kan rein energi frå havvind verte ein ny eksportartikkel?!

The importance of biofuels in our current society

2011-07-19T23:23:00.001-07:00

The excessive net carbon dioxide emissions and the serious geo-political implications associated to fossil fuels, makes the replacement of these conventional fuels by alternative energy sources an urgent need. Biomass, as a clean renewable energy source, will certainly play an important role. Biomass presents advantages over other sustainable sources such as solar, hydro, wind and geothermal. On the one hand, biomass and the processed products can be easily stored. On the other hand, biomass is the only renewable source of carbon, hydrogen and oxygen and therefore it is suitable, besides heat and power, for the production of chemicals and transportation fuels. When looking at the transportation sector, liquid fuels produced from biomass, namely biofuels, will particularly be essential in aviation, ships and truck traffic, where the energy needs to be stored very efficiently. Biofuels are often divided into so-called first, second and third generation biofuels. The former ones originate from crops whereas second generation and third generation biofuels are produced from lignocellulosic materials and algal/aquatic biomass, respectively.

The use of first generation technology has been the subject of considerable media attention and a significant part of our society is concerned about the environmental and social impacts of these types of biofuels, originating from food crops. In Europe, the main focus is on the production of second and third generation biofuels from sustainable feedstocks such as agricultural residues, algae, forest residues, etc. Norway does not produce first generation biofuels. Among the different second and third generation biofuels, Norway produces bioethanol and biogas from lignocellulosics. Biodiesel, instead is not produced. Although these materials may be more sustainable and do not compete directly with food, as it occurs with the first generation biofuels, they do compete for land use. In this context, there are several ongoing projects on algae for biofuel production in Norway, to overcome the concerns related to the second generation biofuels. Although biofuels production is being developed in Norway to a significant extent, there are still no environmental or sustainability demands on the use of biofuels, in contrast to the countries of the European Union. In order to implement biofuels in Norway, regulations and incentives will be essential.

Norge, Europas batteri?

2011-07-11T01:21:00.000-07:00

Når mer fornybar energi som vind- og solenergi integreres i energiforsyningssystemet medfører det mer varierende energiproduksjon og større uforutsigbarhet enn i dagens system. I et kraftsystem er det to alternativer for å balansere strømproduksjonen og -etterspørselen. Enten driver man kraftverkene slik at det er balanse mellom produksjon og etterspørsel, som det gjøres i det nåværende kraftsystemet med hjelp av fleksible fossile kraftverk (f. eks. gasskraftverk). Eller man lagrer energi. Førstnevnte blir vanskelig når man tenker på at produksjonen fra vindkraftverk kan variere enormt mellom perioder med mye vind og perioder der det ikke blåser. Det samme problemet har man med solkraft. Derfor er det avgjørende for et fornybart elkraftsystem at det finnes lagringskapasitet.

En mulighet for å lagre energi på en fornybar måte er vannkraft i form av pumpekraft.

I eksisterende scenarioer skjer etablering av pumpekraft ved å utbygge og oppgradere eksisterende kraftanlegg med turbiner og parallelle tunneler for pumping og bruke eksisterende magasin. Kobling av vindkraft og vannkraft er et godt samspill fordi overskuddet fra vindkraft kan lagres i perioder med mye vind og brukes i perioder med mindre vind eller stor kraftetterspørsel. Pumpekraft er en effektiv måte å lagre energi pga. høy virkningsgrad. Et særlig kjennetegn av det norske magasinsystemet er mengden av vann som kan lagres. Vannvolumet er såpass stort at lagringskapasiteten rekker til å balansere over flere uker, mens det er bare døgn i f. eks. Alpene.

Men man må være klar over at også vann- og pumpekraft har sine skyggesider. Utbygging av kraftanlegg, drift av pumpekraftmagasin og levering av balansekraft til det europeiske kraftmarkedet betyr faktisk utbygging av kraftlinjer og raskere endringer i magasinvannstand. Hva utbygging av kraftlinjer kan bety i et samfunnsmessig og politisk perspektiv ble vi klar over gjennom Hardanger/Samnanger-saken i fjor sommer. Her må politiske spørsmål avklares, om Norge vil være med på et nytt «industrieventyr» og levere grønn energi til resten av Europa. Der er det viktig å avklare hvilke fordeler det kan bli for lokalsamfunnet f. eks. mht. økonomisk profitt for kommunene der pumpekraft skulle bygges. Hurtigere tapping og fylling av magasin kan ha konsekvenser for både miljøet og friluftslivet gjennom virkninger på det akvatiske livet i magasiner, større erosjon og svakere is.

Det er viktig at det blir forsket på flere aspekter enn bare selve energikilden:

Den tekniske siden: Potensialet for pumpekraft og behov for nettkapasitet og -utbygging
Miljøkonsekvenser: Virkninger i vassdrag og effekter av kraftlinjebygging
Den samfunnspolitiske siden: Konsekvenser for lokalsamfunnet.

Forskningen bør kaste lys over de spørsmålene. Så er det politikkens og myndighetenes oppgave å bestemme om det blir utbygging.

Skrevet av Julian Sauterleute, forsker ved SINTEF i Trondheim og medlem av tankesmia Grønn fase.

Stemning fra en internasjonal konferanse

2011-06-24T00:57:00.001-07:00

De siste dagene har det vært en stor, internasjonal elkraftkonferanse i Trondheim:PowerTech 2011. Det har stort sett vært deltagere fra alle verdens hjørner, som dekker de fleste underområder av fagområdet mitt, alt fra overordnede kraftmarkedsmodeller til detaljer på komponentnivå. Med dette mangfodlet fant jeg ut at det kunne være spennende å ta "tempen" litt på holdningen til fornybar energi, og da kanskje spesielt offshore vindkraft, og prøve å sammenligne litt med stemningen i Norge, for å se om det var noen veldig store forskjeller.

Vel, etter å ha vært på konferansen i fire dager er den spennende konklusjonen at det er ganske likt. Eller, dvs. vindkraft på land diskuteres bare i liten grad, og sjeldent ut i fra skal/skal ikke bygge ut prinsippet. Også er offshore vindkraft stort sett synonymt med bunnmonterte konstruksjoner. Og det er forbausende få som nevner det som etter hvert har blitt den store klisjeen her til lands: "Norge, Europas batteri". Skal vi bli det, så må vi tydeligvis markedsføre oss mer enn det som gjøres i dag.

I tillegg til de to store fornybare energikildene, i følge elkraftmiljøet, vind og sol, presenterte noen forskere fra Oregon state university et av sine mange bølgekraftverksprosjekter. Som mange andre løsninger virker det spennende, men etter å ha sett mange feilslåtte prosjekter, så er jeg bare betinget optimist.

Flytende fremskritt

2011-06-14T04:18:00.000-07:00

I forrige uke klippet næringsminister Trond Giske snora for Sway sin prototype på et konsept for flytende vindturbiner. Denne gangen er det en 1:5 skalamodell som åpnes, men en fullskalamodell er planlagt bygd i 2013. Amerikanske Principle Power og nederlandske Blue H planlegger prototypetesting av sine konsepter for flytende vindturbiner i nær framtid. Også franske, tyske og britiske selskap har konsepter for flytere på blokka.

Norge er blant de med Europas beste vindressurser utaskjærs. Dessverre har vi få steder med grunt nok vann til å installere de ”klassiske” havvindturbinene vi kjenner fra Danmark og Tyskland. Energikrevende land som USA og Japan er i samme situasjon. Med dypt vann blir fundamentering og installasjon veldig dyrt. Det er her man ser for seg at flytende vindturbiner kan bli vel så lønnsomt som bunnfaste turbiner.

Havvindkraft er per dags dato ikke lønnsomt her i landet. Men om noen år kan knapphet av olje og gass, klimakrav og økt etterspørsel ha drevet energiprisen opp. Har man i mellomtiden forsket fram effektive løsninger for bygging, installasjon og drift av havvindturbiner, slik at investeringskostnad per megawatt går ned, vil situasjonen bli en helt annen.

Variasjonene og uforutsigbarheten i strømproduksjonen fra vindkraftverk er en utfordring. Men med omstrukturering og utbygging av strømnettet i Nordsjøen vil man kunne utnytte at det blåser på ulike steder til ulike tider. Med et godt utbygd strømnett, kan man utnytte vindkraft effektivt ved å produsere strøm der det blåser og levere den der den trengs.

Symboleffekten av at det er næringsministeren som åpner Sway-turbinen er viktig; dersom kostnadseffektive løsninger skal presses frem, må industrien på banen. Og for at industrien skal komme på banen, må det gis flere konsesjoner og økonomisk støtte til utbygging på norsk sokkel.

Vi er blant verdens beste på offshoreteknologi og kan være meget konkurransedyktige i markedet for havvindkraft. Statoil satser stort i Storbritannia, men kan Norge selge kunnskap og ekspertise på området uten selv å ha prøvd ut teknologien i stor skala? Et par prosjekter er i planleggingsfasen; samtidig er andre nordsjøland allerede godt i gang. Tør vi la de andre få et forsprang?

Terawatt med energi fra solceller - er det mulig?

2011-06-08T05:32:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet om hvordan solcellemarkedet tar av, det har vokst med ca 40% per år de siste ti årene, og fra 2009 til 2010 var det nesten en fordobling i produksjonen av solceller. Dette er bla. Alf Bjørseth glad for. Det er ingen som tror at denne utviklingen vil snu eller stoppe opp med det første, så vi kommer ganske snart til å se at solceller kommer til å stå for en svært stor del av energiproduksjonen i mange land.

Jeg var nylig på en stor materialteknologikonferanse i Nice i Frankrike, der den største av parallellsesjonene hadde fokus på materialteknologi for solceller. Mange av de som holdt foredrag var selvsagt veldig positive på grunn av den eksplosive økningen i solcelleproduksjonen, men det henger likevel en stor sky på himmelen. En av de mest interessante presentasjonene jeg var på på konferansen hadde tittelen "Resource limitations to TW-scale photovoltaics", holdt av professor C. S. Tao fra Universitetet i Texas. Han snakket om at en av de virkelig store problemene med å dekke vårt store energibehov med strøm fra solceller ikke er tilgangen på sol, men tilgangen på enkelte materialer.

Professor Tao tok i dette foredraget utgangspunkt i noen enkle fremskrivinger av verdens energibehov og tilgang på grunnstoffene sølv (Ag), indium (I) og tellurium (Te). Resultatet var at solceller, dersom de lages på samme måte som i dag, maksimalt kan dekke ca 3-4 % av verdens energibehov i år 2100:

Silisium-baserte solceller kan dekke maksimalt 2.5% av verdens energibehov på grunn av at kontaktene på fremsiden av silisiumsolcellene lages av sølv. Hvis vi bruker alt sølv i verden til å legge på forsiden av silisiumsolceller, har vi rett og slett fortsatt ikke nok!
Tynnfilmsolceller kan dekke rundt 1% av verdens energibehov, begrenset av verdens reserver av indium og tellurium. Tynnfilmsolceller bruker veldig lite materiale, bare et par gram per kvadratmeter, men likevel vil dette være en begrensende faktor. Indium og tellurium er noen av de mest sjeldne grunnstoffene på jorda (se denne grafiske figuren).

Dette syntes jeg selv er svært bekymringsfullt, fordi jeg tror at vi trenger å dekke mer enn 50% av energiforbruket vårt i framtida med strøm fra solceller. Det som er bra, er at vi har forskere som jobber på for å lage solceller som ikke trenger sjeldne grunnstoffer, som for eksempel såkalte CZTS-solceller som er en helt ny tynnfilmteknologi. Silisiumsolceller kan sannsynligvis produseres med andre metaller enn sølv som frontkontakter, eller kanskje med gjennomsiktige ledere basert på sink-oksid eller grafen. Uten å gå for mye i detaljer om mitt eget arbeid, holder jeg også på med forskning som vi håper skal kunne lede til en helt ny teknologi for tynnfilmsolceller som er basert på billige og lett tilgjengelige metaller (les mer på min engelske blogg om "Scrap metal solar cells").

Bilen ut av byen

2011-06-03T07:25:00.000-07:00

Jeg har nå bodd i Barcelona i et par måneder. Av de tingene jeg misliker med å bo denne byen kommer en forholdsvis innholdsrik bilpark høyt opp på lista. På mine daglige sykkelturer, hvor jeg bruker det godt utbygde bysykkelsystemet i byen, prøver jeg å smile og sykle lett avgårde, men aggresive bilister og motorsyklister med høyt rusebehov ødelegger mye av idyllen. Tør du virkelig sykle i her? er det mange folk her som spør meg. Ja, det gjør jeg, og jeg gjør det også litt på trass, spesielt når jeg vet grunnen til at gatene renner over av biler.
I dag satt jeg på med en jente som kjørte bil fra et sted i sentrum til et annet. Hvorfor tar du ikke metro? spurte jeg, vel vitende om at hun ville brukt kortere tid med metro enn bil. Svaret er at hun hater kollektivtrafikk, og mer var det ikke å si om det. En annen fyr jeg møtte på her om dagen hadde brukt to timer på å kjøre inn til sentrum fra der han bodde. Hvis han hadde tatt tog og metro ville han brukt tjue (minutter). Grunnen til at han kjørte bil? Han måtte bytte tog/metro to ganger, og det ble for mye.
Det koker ned til hvem man skal ta mest hensyn til. Skal man ta hensyn til folk som misliker å kjøre i samme farkost som ukjente mennesker, eller som ikke orker å bytte kollektivtrafikk mer enn en gang per reise? Eller skal man ta mest hensyn til forurensing, klimagassutslipp, støy, en by hvor verdifullt areal fylles opp av biler og økende antall drepte trafikanter? De fleste mener vel egentlig at man skal ta mest hensyn til det siste, men vaner er vonde å vende. Det er det borgemesteren i Sevilla (Spania) visste, så på sin siste borgermesterperiode da han uansett ikke kunne bli gjenvalgt, stengte han like godt sentrum for biler, samtidig som han bygde ut kollektivtrafikken og bysykkelsystemet. Protestene lot selvfølgelig ikke vente på seg, før folk innså hvor trivelig det ble til slutt uten biler i sentrum. Nå er både folk og handelsstanden fornøyde, og ordføreren så populær at han sannsynligvis hadde blitt gjenvalgt.
Et fornybart lavutslippsamfunn innebærer at vi må forflytte oss både mindre og på andre måter enn vi gjør nå. Å bruke en bil på over et halvt tonn er en veldig lite fornybar og fornuftig metode for å frakte en person og kanskje en matpakke, spesielt i en by som er trang nok fra før. La oss starte den fornybare framtida i byene, der plassen er prekær og trafikkgrunnlaget for et bra kollektivsystem er stort nok. Steng bilene ute fra byen, slipp syklistene og el-bussene løs på de gamle bilveiene, og lag (solcelle)parker på parkeringsplassene og folk kommer til å riste på hodet over at man en gang i tida tillot støyende og forurensende biler i byen.

Utflagging av månelandingen?

2011-04-06T02:28:00.001-07:00

I dag skriver Teknisk Ukeblad om at Aker Clean Carbon, som utvikler renseteknologier for gasskraft har gitt opp å vente på CO2-rensing på Mongstad, og fokuserer satsingen sin mot prosjekter ellers i Europa. Det lukter mer og mer at Norge har tenkt å gi opp etter Appollo 1 enn å få satt Appollo 11 på månens overflate.

Det kan jo være en interessant diskusjon hvorvidt Norge egentlig skal bidra til å utvikle CO2-renseteknologi eller ikke. Kanskje trenger ikke vi å satse på den hesten, men heller fokusere på andre miljøvennlige teknologier? Vi har en solcelleindustri som er langt framme, selv om deler flagges ut. Og GE har lagt en betydelig del av sin offshore vindkraftsatsing til Norge. I tillegg så er vi et lite land, med begrenset tilgang på arbeidskraft - vi klarer faktisk ikke å dekke alt. Kan det da være bedre å bli ekspert på noe, enn å kunne litt om alt?

Problemet er at fra myndighetene snakkes det som om det fortsatt skal satses på rensing her til lands, og da forventer vi jo at dette skal følges opp. Men sammenligner en med virkeligheten så blir det litt som å se på "Mens vi venter på Godot" av Samuel Beckett.

Transport inn i fremtiden

2011-02-28T12:57:00.000-08:00

Econ Pöyry slapp nylig rapporten "Et nytt transportparadigme i emning", som ble skrevet på oppdrag av Samferdselsdepartementet. Rapporten skisserer et paradigmeskifte i hvordan vi transporterer oss, fra dagens fossilparadigme til fremtidens smartparadigme.

Følgende komponenter vil bli sentrale i smartparadigmet:

Elektrisk transport. Elektrisitet gir den mest effektive energiutnyttelsen i transport. Elbiler og mer tog og bane vil være en naturlig utvikling.
Digitalisering av transport. Kollektiv transport blir mer tilgjengelig med brukervennlige apps som forteller deg raskt hvordan du skal kombinere ulike transportmidler. I tillegg vil behovet for transport kunne minke etter hvert som vi blir mer vant til å bruke f. eks. videokonferanser.
Smarte el-systemer. Med en stor del av bilparken drevet av elektrisitet, kan man skape synergieffekter ved å la transportmidlene lade når det er er overskudd på fornybar elektrisistet fra sol og vind.
Deleløsninger. Det er en kulturbetinget oppfatning at alle må ha egen bil. I fremtiden vil vi bli mer vant til deleløsniger som bilkollektiv. Dette vil gi mindre bilbruk og frigjøre mye plass i byområder.

Jeg gleder meg til fremtiden! Dvs., jeg lever jo forsåvidt allerede i fremtiden, siden jeg har elbil, er medlem av Oslo bilkollektiv og stort sett reiser med tog på reiser innen Sør-norge.

NEI til kjernekraft, JA til nukleær forsking i Norge

2011-02-08T03:08:00.000-08:00

Det finnes to atomreaktorer i Norge, noe det sikkert er mange som ikke er klar over. Jeep II-reaktoren på Kjeller utenfor Lillestrøm og HWBR-reaktoren i Halden. Begge disse er små reaktorer som brukes til forskning, utvikling og produksjon av medisinske produkter. Selv om de er små, er de svært viktige for mange forskningsområder i Norge.

Det er altså ikke snakk om kjernekraftverk, energien som disse reaktorene produserer er ca tusen ganger mindre enn det en reaktor i et kjernekraftverk produserer. Avfallsmengden er derfor også veldig mye mindre.

Reaktoren på Kjeller brukes først og fremst til utvikling av medisiner og diagnoseverktøy i medisinsk forskning, og til forskning på materialteknologi. Blant annet er reaktoren svært sentral i forhold til utvikling av nye materialer for lagring av hydrogen. Forskerne som jobber med hydrogenlagring knyttet til Kjeller-reaktoren er blant verdens fremste, og kan forhåpentligvis bidra til at vi kan kjøre utslippsfrie biler drevet av hydrogen en gang i fremtiden.

Inne i reaktorhallen til forskningsreaktoren på Kjeller er det mange ulike instrumenter som gjør seg nytte av strålingen fra reaktoren bla. til materialteknologi og medisinsk forskning.

Reaktoren i Halden brukes først og fremst til å forske på sikkerhet i kjernereaktorer, og har et veldig kompetent miljø av eksperter på nukleær sikkerhet rundt seg. De driver blant annet kursing av personell på kjernekraftanlegg i andre land, og leder Halden-prosjektet, et internasjonalt forskingsprosjekt rundt nukleær sikkerhet med samarbeidspartnere i 18 land.

Med andre ord, disse reaktorene produserer en stor mengde forskningsresultater som bidrar til å skape en tryggere, sunnere og mer miljøvennlig verden. Noen stiller seg kritiske til å opprettholde driften av disse reaktorene i Norge, men jeg mener at mulighetene og resultatene vi får fra dem langt overgår problemene.

Det har vært en del diskusjon om Norge bør satse på kjernekraft, bla på grunn av enkelte forekomster av grunnstoffet thorium i Norge, som kanskje kan være et brensel for fremtidens kjernekraftverk. Jeg mener at det ikke er noen grunn for at Norge bør satse på kjernekraft så lenge vi er et land med rikelig tilgang på fornybar energi. Ja til nukleær forskning, nei til kjernekraftverk.

Jeg er på kontoret mitt nærmeste nabo til forskningsreaktoren på Kjeller, og har nylig brukt en lignende kjernereaktor i Frankrike til å drive forskning på aktuelle solcellematerialer.

Offshore vindkraftseminar i Trondheim

2011-01-27T23:25:00.000-08:00

Torsdag 20.- og fredag 21. januar var en stor del av norsk vindkraftbransje samlet i Trondheim, på et seminar i regi av de to FME-senterne NORCOWE og NOWITECH. I og med at begge senterne var involvert, ble det et bredt program, med alt fra bladdesign via nettilknytning til meteorologiske modeller.

I tillegg til norske aktører var det enkelte representanter fra andre Europeiske land til stede. Naturlig nok herunder noen briter. Under de oppsummerende foredragene på fredagen fikk vi en ”se til Storbritannia”-presentasjon holt av Phil de Villiers, fra britiske Carbon-Trust. Og arbeidet de gjør der vitner om at de mener alvor. Her har norske myndigheter absolutt noe å lære, både hva ambisjoner og systematikk angår. For øvrig var det en klar holdning på seminaret om at norsk leverandørindustri ikke kunne vente på at et hjemmemarked skal bli etablert, den må kaste seg på det som skjer ute i Europa nå.

På alle offshore vindkrafttilstelninger i Norge er det et foredrag som er nesten obligatorisk: Sjur Bratland, Statoil - ” HyWind operational experience, new developments on access and future plans”. Dette seminaret var i så måte inget unntak. HyWind sin pilotturbin har nå stått ute i omtrent et og et halvt år, og alle rapporter virker positive. Så vidt jeg kunne se på framtidsplanene Bratland presenterte denne gangen, var de noe framskyndet fra tilsvarende foredrag for et år siden. Noe som sikkert også er koblet til Helge Lunds kommentar fra i høst, om at inntjeningskravene til fornybarsegmentet til Statoil er like strenge som de til olje- og gassvirksomheten.

Som ung forskerspire er det motiverende å delta på et slikt seminar. Det hjelper til å sette mitt eget arbeid mer i perspektiv, og det blir lettere å se det store bildet, og nytteverdien av det jeg holder på med. I tillegg er det lærerikt på grunn av den store spredningen i faglig fokus og kunnskap hos deltagerne. Dette gjør at jeg kan teste ut tanker og ideer til prosjektet mitt overfor folk fra andre disipliner, og se om det gir mening også i andres øyne.

Fornybar energi på flyttefot

2010-12-21T03:10:00.000-08:00

I den siste tiden har det dukket opp lite oppløftende fornybar energi-nyheter som "Fred Olsen Renewables ditches 415MW Forth Array in Scotland” og ”Spanish solar sector slams 45% cut in PV tariffs”.

Selv om fornybarmarkedet har fått noen enkelte tilbakeslag i Europa i det siste er det ikke på vei ned, det er bare på flyttefot. For samtidig har man kunnet lese overskrifter som “South Korea achieves record solar-related sales in 2010”, "Nordex gets 45MW Turkey wind turbine order”, ”South Korea confirms massive offshore wind plan” og "Vestas gets 77.4MW Argentina wind turbine order”.

Markedet for fornybar energi har lenge vært drevet av subsidieordninger i store land som Tyskland og Spania, som nå har varslet kutt i subsidiene. Samtidig har antall land med politiske målsetninger for fornybar energi økt kraftig de siste årene, fra 45 i 2005 til 85 i 2009, hvorav 83 av disse har en form for subsidieordning for fornybar energi.

Ettersom prisene på fornybar energi synker og knappheten på fossile ressurser blir mer åpenbar, øker antall land som ser mulighetene i fornybar energi og sikker energitilførsel.

Norge: Prektige miljømål - lite handling

2010-12-07T00:28:00.000-08:00

Aftenposten skriver i dag om at EU presser Norge til grønt krafttak. Det handler om at Norge skal ta sin del av dugnaden i Fornybardirektivet, som skal danne grunnlaget for at EU under ett får 20% av energien fra fornybare energikilder innen 2020. Selv om Norge allerede har en stor andel fornybar energi i forhold til andre land, har vi fortsatt enorme uutnyttede ressurser. Dersom Regjeringen godtar at EU setter ambisiøse mål for utbygging av fornybar energi i Norge, kan dette danne grunnlaget for at vi får tilstrekkelig tilgang på energi i fremtiden, i tillegg til at vi kan eksportere ren strøm til resten av EU.

Norge må forhandle frem en ambisiøs plan for fornybar energi frem mot 2020, sammen med EU. Dette arbeidet er på overtid for lenge siden, vi vil se resultater!

Hvis du er interessert i Fornybardirektivet og hva dette kan bety for Norge, anbefaler jeg Bellonameldingen, som skriver bra om dette på side 108 og utover.

Kina renser himmelen

2010-11-10T04:58:00.000-08:00

Omtrent i fjor fikk Kina tildelt den ikke spesielt ærefulle tittelen av å være verdens flinkeste land til å slippe ut karbondioksid, metan og andre gasser som vil flytte Middelhavsklimaet til Jæren. Kina slipper nå ut 6,5 Gt CO2, eller drøyt 20 prosent av verdens menneskeskapte utslipp, og fortsatt er karbonintensiteten til den gjengse kineser bare halvparten av den norske. Men la oss sette en strek for kritikken av Kina og heller fokusere på det positive. For i tillegg til å produsere karbondioksid er Kina flinke til å produsere andre ting, som fornybar energi.

Kina produserer nå 30 prosent av verdens vindmøller, 40 prosent av verdens solceller og 77 prosent av verdens solvarmere. Selv om mye av dette eksporteres, er bildet i ferd med å endre seg.

Kineserne har verdens nest høyeste strømproduksjon fra vindmøller, og vil tidlig neste år fylle myndighetenes 2020-mål på 30 GW installert vindkraft. Klokelig nok er det snakk om å fete opp dette målet til 150 GW. Kina eksporterer 95 prosent av sin egen solcelleproduksjon, men denne andelen vil sannsynligvis synke de nærmeste årene. Kina har bare satt opp skarve 300 MW med solceller i landet, men på trappene har dem prosjekter på til sammen 12 000 MW, som er 1000 MW mer enn det som ble installert globalt i 2009. Kineserne er det folkeslaget (såfremt vi trykker sammen både Han-kinesere, Uruer og Mandsjurier i samme stråhatt) i verden som produserer mest varmtvann med sola som drivstoff, med en installert solvarme-effekt på hele 105 GW, eller 70 % av verdenstotalen. Totalt sett var Kina det landet i verden som installerte mest fornybar energi i 2009.

Kina er i suveren tet når det gjelder å lokke til seg profitthungrige investorers penger, spesielt når det kommer til fornybar energi. Totalt 34 milliarder dollar ble investert i kinesisk fornybar energi og energieffektivisering i 2009, nesten dobbelt så mye som nummer to på lista, USA. Investering i vind er det hippeste for tida, og stod for 81 prosent av totalinvesteringa. Den store aktiviteten på fornybar energi viser seg ikke minst i form av arbeidsplasser, for av verdens 3 millioner jobber innen fornybar energi finner vi 700 000 av disse i Kina.

Så selv om det bare går en snau uke mellom hver gang kineserne setter i gang et nytt kullkraftverk, er altså vindmøllene og solcellene godt i gang med å rense både den kinesiske og vår egen luft.

Norsk solcelleindustri med ny adresse: Tuas i Singapore

2010-11-03T04:52:00.000-07:00

I dag finner åpningen av REC sin nye solcellefabrikk i Singapore sted. Det er en enorm fabrikk, som ved full produksjon (først i 2012) vil produsere solceller tilsvarende ca 10% av det som var verdens produksjon av solceller i 2009. Det vil si, fabrikken er dimensjonert for å produsere solcellepaneler med en sammenlagt kapasitet på 800 MW per år, og verdens produksjon i 2009 var 8000 MW.

I byggingen av dette komplekset har REC investert svimlende 11 milliarder kroner, og 8000 arbeidere har deltatt i byggearbeidet.

I tilknytning til REC sin fabrikk åpnet i går det norske selskapet Metallkraft en fabrikk i Tuas, de med en investering på 400 millioner kroner. Metallkraft jobber med å resirkulere avfallet som kommer fra sageprosessen der store blokker med silisium kuttes opp i tynne skiver for bruk i solceller.

View Larger Map

Jeg benytter sjansen til å gratulere REC og Metallkraft med sine nye fantastiske anlegg!

Men samtidig er jeg stadig mer bekymret for solcelleindustriens framtid i Norge. Det er lite nye investeringer, og REC kutter ned i Skandinavia. Forrige uke fikk 20 forskere ved REC sin forskningsavdeling i Sandvika utenfor Oslo sparken fordi REC legger ned forskningsaktiviteten i Norge.

Slått av svenskene

2010-10-31T03:32:00.000-07:00

En gang, da jeg begynte på siv.ing.-studiet Energi og Miljø, ble det referert mye til målene om 10 TWh fornybar energi/energisparing innen 2010, hvorav 3 TWh skulle komme fra vindkraft. Det er vel lenge siden de fleste skjønte at det ikke kom til å gå, og det var vel noen forsiktige forsøk på å omdefinere dette målet fra ferdig utbygd til påbegynt. Uten at det hjalp på måloppnåelsen.

Nå viser det seg at svenskene har klart det vi ikke har klart. Noe som bare bekrefter inntrykket av Norge som sinke innen ny fornybar energisektoren, til tross for at Soria Moria-erklæringen sier det stikk motsatte. Desverre så virker det ikke som det er noe man får mye tyn for, utenfor forskningsmiljøer og miljøvernorganisasjoner.

Derfor lurer jeg på: Har klimaspørsmålet gått av moten i media, og dermed mistet interessen hos nordmenn? Og er politikere avhengig av å ha en blitzlampe i ansiktet for å følge opp en sak? Er vi så korttenkte at alt som ikke kommer med fete typer i avisen går i glemmeboka?

Offshore vindkraft og framtiden

2010-10-26T11:16:00.000-07:00

Offshore vindkraft fått mye oppmerksomhet i Norge de seneste årene, helt siden Hydro lanserte sitt Hywindkonsept, og Sway kom på banen med sitt prosjekt. Både politikere og industri har omfavnet disse prosjektene. Og offshore vindkraft, både i fastmontert og flytende form er spådd å kunne bli en ny, stor næring i Norge den dagen da oljen er slutt. Noe jeg da virkelig håper på (hvis ikke hadde jeg vel hatt store problemer med å motivere meg for å forske på nettopp offshore vindkraft). Men det er en liten stemme inni hodet mitt som murrer litt. Av og til lurer jeg på om særlig satsingen på flytende vindturbiner er valgt fordi det ligger så langt fram i tid at dagens politikere tror de slipper å forholde seg til det ferdige produktet.

Da det ble tildelt midler for nye forskningssentre for fornybar energi (FME), ble to av disse tilegnet offshore vindkraft (NOWITECH og NORCOWE), noe som tyder på interesse for å satse på dette fra politikernes side. Men hva kommer så til å skje? Blir det enden på visa når disse senterne har gjort unna forskningen sin. Havner min og andre doktorgradstudenters arbeider i en arkivskuff? For så å bli funnet igjen av studenter på oppdagelsesferd i universitetets ganger om 50 år? Kan det ende opp som tidenes dyreste festtale? Det er vel ikke nødvendig å minne om hvor nære vi er å lande på månen om dagen…

Eller eksisterer det en plan for hva som skal skje videre? Vil det bli satt av midler til testparker og laboratorier, hvor industri og universiteter kan bruke tid til å utvikle konsepter og få den nødvendige erfaringen for å kunne skape konkurransedyktige produkter? Og det er jo bare å innse det, skal offshore vindkraft være levedyktig, så må den være konkurransedyktig: Ingen industrielle aktører eller kraftselskaper driver veldedighet. Og offentlige støtteordninger må kunne avvikles på sikt. Men å forvente at norsk industri skal ta igjen europeisk industri som har fått holde på å modnes i flere tiår bare fordi vi har sagt at vi vil, blir å tro på julenissen midtsommers.

Men som sagt litt lenger oppe, NOWITECH og NORCOWE er gode begynnelser, det bygges opp mye kunnskap. Nå gjelder det bare å lage en plan for hvordan denne kunnskapen skal kunne forvaltes, før den går tapt igjen.

Solceller til himmels - men er Norge med?

2010-10-06T12:18:00.000-07:00

Nok et statsbudsjett er ute, med fortsatt manglende ambisjoner om vekst innen fornybar energi. Åslaug Haga, Per Finden og flere går sterkt ut mot dette på Dagsrevyen i dag.

Jeg har den siste uka hatt gleden av å bevege meg litt utenfor forskningsbobla mi, og sett litt mer på hva som skjer rundt solenergi og solceller rundt i verden. Dette i anledning en forelesning jeg holdt i faget Fornybar energi på Høyskolen i Sogn og Fjordane.

Jeg ble sjokkert over det jeg fant ut. Solcelleindustrien er ikke heit, den brenner. Det er nå det virkelig tar av. Markedet har hatt 40% vekst per år, siden ca år 2000. Markedet i 2010 er over 50 ganger større enn i 2000! Det vil i år bli solgt rundt 15 GW kapasitet i solceller i verden, det vil si like mye som 100 Alta-kraftverk!

Foreningen for europeisk solcelleindustri (EPIA) lanserte nylig en plan for hvordan Europa kan dekke 12% av sitt strømforbruk med solcellestrøm allerede i 2020. Det er seriøst mye, og hvis noen hadde kommet med dette for bare 5 år siden, ville de sannsynligvis bare blitt ledd av, men det begynner å se ut som om det faktisk kan skje.

I Norge har vi i dag ca 2500 ansatte i industri som jobber med produksjon av solceller. Det er slett ikke verst, og hvis vi får like høy vekst som markedet frem til 2020, kan vi ha 70.000 ansatte i solcelleindustrien i 2020! Men da må vi følge med. Jeg personlig er bekymret. REC la nylig ned sin solcellefabrikk i Sverige, og innrømmer at fabrikkene i Norge har lavere lønnsomhet enn resten av porteføljen. Flere andre norske bedrifter har også kuttet ned på sin satsing på sol det siste året.

Skal vi være med til himmels, må vi henge oss på nå!

Grønn fases energipris til stipendiat fra Tromsø

2010-06-07T06:43:00.000-07:00

Grønn fases energipris ble i dag tildelt Hanne Risan Johnsen fra Institutt for arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø. Hanne og Kirsten vant prisen for en idé der de vil utnytte ensymer fra parasittiske planter til produksjon av neste generasjons biodrivstoff. Prisen ble uttdelt av Petter Heyerdal fra Universitetet for miljø- og biovitenskap som representant for juryen under fellessesjonen på Renewable Energy Research Conference i Trondheim i dag.

Her kan du se en video med juryens begrunnelse for tildelingen:

Solar united - etter ett år

2010-05-03T01:13:00.000-07:00

For én uke siden var det årsmøte i forskningssenteret "Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology". Jeg ble imponert og facinert over hvor mange forskere som har samlet seg i dette senteret, og tror dette kommer til å bli veldig viktig for å danne grunnlaget for et solid forskningsmiljø innen solcelleforskning i Norge.

Forskningssenteret er et såkalt FME-senter, et forskningssenter for miljøvennlig energi, og er et samarbeid mellom IFE, NTNU, SINTEF og UiO, samt flere industrielle partnere. Jeg er selv stipendiat på solcelleavdelingen på IFE, og er ikke selv direkte involvert i arbeidet til dette senteret, men jeg var invitert til å delta på årsmøtet og på et todagers seminar om forskningen som pågår i senteret.

Ved etableringen av dette forskningssenteret, som startet opp i 2009, har de aller fleste som driver med industri eller forskning innen solceller i Norge inngått et samarbeid, og jeg tror at dette brede samarbeidet kan løfte norsk kompetanse opp på et absolutt topplan på verdensbasis. Vi er i Norge allerede langt fremme når det gjelder forskning på både silisiumproduksjon for solceller, produksjon av solceller basert på multikrystallinsk silisium og nanostrukturering av solceller. Vi har dessuten en del aktivitet på konsepter som ligger et godt stykke inn i fremtiden, som såkalt lyshøsting og nye solcellematerialer som oksider og hydrider. Det er lite eller ingen aktivitet i Norge på det som er kjent som polymersolceller eller plastsolceller, og generelt lite innen tynnfilmteknologier, men det kan komme mer etter hvert.

Uansett tror jeg at de områdene som vi i Norge er sterke på, kommer til å være viktige langt inn i fremtiden. Silisiumsolceller er den mest utprøvede teknologien for solceller, og står for rundt 90% av verdens solcelleproduksjon i dag.

Med dette forskningssenteret som samler hele Norge, har vi fått en tung og langsiktig aktør i Norge, og forbedret kommunikasjon mellom de ulike institusjonene. Etableringen av FME-sentrene var et veldig bra initiativ fra regjeringen og Forskningsrådet, og sentrene kom på et veldig riktig tidspunkt!

Grønne sertifikater

2010-04-21T00:40:00.000-07:00

Økt forbruk, befolkningsvekst og en generelt økende levestandard, gjør at det trengs stadig mer energi for å dekke behovene til mennesker rundt om på kloden. Det snakkes om den store energikrisen, og hvordan man skal klare å dekke energietterspørselen i fremtiden. Samtidig med den voksende energietterspørselen har man den globale klimadebatten som i stor grad omhandler hvordan man kan redusere de store utslippene av klimagasser som ofte kommer i forbindelse med økt forbruk i form av mer transport, mer kraftproduksjon etc. Folk ønsker ikke å senke levestandarden sin for å redusere utslipp av klimagasser som CO2, samtidig som at svaret på utslippsproblematikken gjerne er å få ned forbruket.

Også i Norge merkes et økende forbruk hos befolkningen, og Norge har allerede store CO2-utslipp mye grunnet olje- og gassproduksjon. Spørsmålet er hvordan man både skal få ned CO2-utslipp og møte et økende kraftbehov samtidig. Svaret innebærer ofte å satse på kraftproduksjon fra fornybare energikilder som vind-, biobrensel-, og vannkraft. Ordningen med grønne sertifikater er ett type virkemiddel for å øke andelen kraft fra fornybare energikilder. Grønne sertifikater trenger ikke sees på som et virkemiddel for å få ned utslipp. Meningen med sertifikatene er å møte den voksende energietterspørselen på en mest mulig miljøvennlig måte. En slik ordning vil føre til mer kraftproduksjon fra fornybare energikilder, i tillegg til den eksisterende kraftproduksjonen, uten ytterligere CO2-utslipp.

Tanken med grønne sertifikater er at de som produserer kraft ved bruk av teknologier som utnytter fornybare energikilder, skal få utstedt verdipapirer pr. MWh kraft produsert i en gitt periode etter at produksjonen er iverksatt. Disse verdipapirene blir kalt grønne sertifikater.

Deretter kan produsentene tjene penger på sertifikatene ved å selge dem i et sertifikatmarked. Hva som er ”grønne teknologier”, og som skal få sertifikater, defineres av myndighetene. Ved å pålegge forbrukerne å kjøpe en gitt andel sertifikater, som er proporsjonal med deres kraftforbruk, vil det skapes et marked for kjøp og salg av sertifikatene. Det er myndighetene, som bestemmer hvor stor kvoteplikten på grønne sertifikater skal være for forbrukerne.

Med et slikt system vil produsenter av kraft fra fornybare energikilder ha to inntektskilder som begge er markedsstyrte. De vil ha inntekten fra å selge kraften sin i kraftmarkedet som før, men de vil nå også ha inntekten fra å selge grønne sertifikater i sertifikatmarkedet. Slik vil ”grønne teknologier” subsidieres i markedet, i stedet for å få faste subsidier fra staten slik det er i dagens system.

Sertifikatene er et markedsliberalistisk virkemiddel som baserer seg på frie markedskrefter. Det har til hensikt å gjøre fornybar kraftproduksjon mer konkurransedyktig i kraftmarkedet. Den mest effektive metoden å øke produksjon av fornybar kraft på er, i følge liberalismen, å sette en pris på den og etterlate den til det frie markedet, uten regulering fra staten. Markedet vil deretter styre seg selv gjennom tilbud og etterspørsel.

Norske og svenske myndigheter ble den 07.09.2009 enige om prinsippene for det videre arbeidet med å etablere et felles sertifikatmarked i Norge og Sverige. Det ble da skrevet under på en intensjonavtale om at et slikt marked skal starte opp 01.01.2012(www.regjeringen.no, pressemeldingn nr 102/09).

Så får vi håpe de gjennomfører det denne gangen.

Et riktig sted å si stopp

2010-04-20T10:49:00.000-07:00

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.

Var det riktig å bygge ut Altakraftverket?

2010-04-12T15:04:00.001-07:00

Var det riktig i sin tid å bygge ut Altakraftverket?
Fra slutten av 60-tallet tårnet konflikten seg opp mellom naturvernere og kraftutbyggere. Teknologien i kraftutbyggingen var kommet så langt at reguleringene kunne utføres langt mer omfattende enn tidligere, og mange følte at vannkraften hadde fått for mye armslag. Naturvern ble satt på dagsorden, og var kommet for å bli. Sivil ulydighet ble første gang benyttet av en aksjonsgruppe med Arne Næss i spissen under Mardøla-aksjonen i Møre og Romsdal på sommeren 1970, og ble i enda sterkere grad benyttet ved Altautbyggingen seinere.

Planene for Altavassdraget var enorme, men ble til syvende og sist en anelse reduserte. Likefremt har kraftverket demmet ned flotte naturområder. Nå brukes Altakraftverket som en uoffisiell måleenhet for å sette størrelsen til andre kraftverk i perspektiv. Ett Altakraftverk tilsvarer altså 150 MW og 655 GWh. Kanskje er måleenheten blitt så populær nettopp fordi konsekvensene av Altakraftverket i sin var så enorme og at det faktiske utbyttet bare var sånn halvveis tilfredsstillende?

Ok, Altakraftverket har ødelagt mye natur og hatt en rekke andre konsekvenser. Men hvordan skulle man ellers klart å skaffe 655 GWh med elektrisk strøm til utvikling av Finnmarks-regionen? Muligens er det et paradoks at aktivistene i sin tid etterspurte strøm i teltene sine for å lese sakspapirene imot kraftverket.

I Nepal erfarer de et kronisk underskudd på kraft i vintersesongen. Som et resultat er de nødt til å praktisere "load shedding", altså at elektrisitetsverket kontinuerlig og rullerende kutter strømmen til enkelte bydeler i Kathmandu. Det vil si at én bydel er uten strøm fra 6 til 8 før stafettpinnen ruller videre til neste bydel. På denne måten klarer elektisitetsverket på en brutal måte å holde forbruket nede. Hva ville reaksjonen vært om "load shedding" blir iverksatt her hos oss?

I Himmelblå vil Leif bygge ut en feit vindpark på Ylvingen, men han møter ikke overraskende liten sympati i lokalmiljøet. Man står overfor dilemmaet om å bevare den uberørte naturen eller skaffe ny strøm til mer forbruk og utvikling. Hvor mye natur er vi villige til å ofre før vi reduserer forbruket vårt?

Etter dereguleringen av det norske kraftmarkedet på starten av 1990-tallet ble det åpnet opp for full konkurranse på produksjon av elektrisk kraft, og alle kraftselskapene ble presset til å tenke profitt. I dag ser vi at utbyggere, særlig innen småkraft, kun utnytter "indrefileten" av ellers drivverdige fossefall. Med dette utsagnet mener jeg at kraftselskaper realiserer de utbyggingsplanene som gir maksimal profitt, mens det fremdeles er energi i elva som går "til spille" i friksjonstap og uutnyttet fallpotensiale. Dersom en utbygger legger beslag på en ressurs forplikter han seg til å utnytte den helhjertet. En mer helhjertet utnyttelse av ressursen kan fremdeles være lønnsom, selv om den ikke profitten er maksimert.

I enkelte tilfeller finnes det også gode, urealiserte vannkraft-prosjekter med ubetydelige eller ingen miljøkonsekvenser. Men dessverre med urimelige utbyggingskostnader. Vil slike natur-vennlige, men ulønnsomme prosjekter noen gang bli realiserte under dagens markedsøkonomiske rammebetingelser?

Buss, tog, fly eller bil? Hvor CO2-intensivt er det?

2010-02-19T02:01:00.000-08:00

I skrivende stund sitter jeg på toget. Jeg skal på et kurs i Grenoble i forbindelse med forskerutdanningen min. Forskere reiser mye, og jeg syntes vi har et ansvar for å forsøke å begrense utslippene våre.

Det var ikke rett frem å finne ut hvordan man kan komme seg fra Oslo til Grenoble i Frankrike på en effektiv måte uten å bruke fly, men alt i alt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Hvis man kan besøke noen på veien, er det i alle fall fullt gjennomførbart. Det tar ca. 20 timer med buss og tog fra Oslo til Basel, som ligger akkurat på grensen mellom Sveits, Frankrike og Tyskland. Der bor faren min, så jeg kan overnatte en natt hos ham før jeg tar de siste fem timene med tog fra Basel til Grenoble.

Men er det egentlig noe poeng?
Det er nok mange som lurer på hvor mye man egentlig sparer på å ta tog eller buss i stedet for fly. Det er et betimelig spørsmål. Det er vanskelig å gi et enkelt svar som er 100% korrekt i alle tilfeller, men litt enkelt kan man si det slik som dette:

Fly er verst, spesielt på korte strekninger

Bil (med én person i) er omtrent like ille som fly

Bil med to personer i er dobbelt så bra som bil med én person i, osv.

Buss er 2-10 ganger så bra som fly

Tog (generelt) er litt bedre enn buss

Tog (i Norge, på fornybar elektrisitet) er ekstremt mye bedre enn alt annet

Det aller beste er å ikke reise i det hele tatt

Her er en figur, som jeg tillater meg å gjengi her, siden den ikke er synlig i sin helhet der jeg har hentet den fra (se avsnitt 8.3.3.2).

Jeg anbefaler å ta en titt på kilden til denne figuren hvis man er interessert i dette temaet,

Noen enkle regnestykker

La oss si at en skal reise fra Trondheim til Oslo, og har lyst til å slippe ut lite CO2 på veien. Her er noen regnestykker som kan hjelpe til å forstå hva som foregår.

Drivstoff og CO2-utslipp
I én liter diesel er det mye rart, men aller mest karbon, og deretter en del hydrogen. Vi snakker jo som alle vet om hydrokarboner. Jeg er fysiker, så jeg liker ikke å regne på metylgrupper og slikt, og har funnet et tall som jeg kan bruke for CO2-utslipp fra diesel: 2.66 kg CO2 per liter diesel. Tallet er omtrent det samme for bensin (2,33 kg CO2 per liter bensin). Hvis noen stusser over at man faktisk får mer CO2 enn man hadde drivstoff i utgangspunktet, er det fordi ca 70% av vekta til CO2 er oksygen, som kommer fra lufta, og ikke drivstoffet. Det er ikke noe mystisk med det.

Bil
En dieselgjerrig bil bruker ca. 0,5 liter diesel på mila. Fra Oslo til Trondheim er det 496 km landevei, og vi ser da at vi trenger ca 25 liter diesel. Altså vil en bil slippe ut 2.66 x 25 = 66 kg CO2. Dieselforbruket er ikke så avhengig av hvor mange som er i bilen, så man kan godt dele på CO2-utslippet. Resultat:

Bil med bare fører: 66 kg CO2 per person

Bil med fører + 1 passasjer: 33 kg CO2 per person

Full bil (4 passasjerer): 13 kg CO2 per person

Buss
En effektiv buss bruker ca 3 liter diesel på mila på landeveiskjøring. Det blir da ca 50 x 3 = 150 liter diesel, eller 150 x 2.66 = 400 kg CO2. Dette utslippet kan også deles på passasjerene, som vanligvis kan være opptil rundt 50 stykker. Resultat:

Buss med bare fører: 400 kg CO2 per person

Halvfull buss (25 passasjerer): 15 kg CO2 per person

Full buss (50 passasjerer): 7,5 kg CO2 per person

Fly
Et Boeing 737-300-fly (typisk Norwegianfly) veier ca 60 tonn, og tar maks 148 passasjerer. Å løfte et fly opp til 10.000 meter koster mgh= 5.9 gigajoule. En jetmotor med 20% effektivitet bruker da ca 900 liter bensin for å komme opp i marsjhøyde. Denne energien kunne selvsagt blitt brukt til å seile nedover, men blir på grunn av regulering av luftrommet tvunget til å fly såpass bratt nedover at mye av energien går bort i bremsing. La oss derfor si at denne energien er oppbrukt.

Luftmotstand står for resten av energitapet til flyet. Luftmotstand (kraft) kan finnes ved bruk av formelen

F = ½ A ρ v^2 C,

der A er arealet til det horisontale tverrsnittet av flyet, ? er luftens tetthet, v er flyets hastighet og C er en dragfaktor som kan ligge mellom 0,2-2, som sier noe om hvor aerodynamisk gjenstanden er. Flyets tverrsnitt for kropp + vinger er A = p (2,5m)2 + 20m x 0,5 m = 30 m2. Ting som er laget for å gå fort har ganske lav dragfaktor, så vi setter denne til 0,2. Et Boeing 737-300 er laget for å fly i en fart på ca. 750 km/t. Grunnen til at fly går så høyt oppe er (blant annet) at lufta har lavere tetthet der oppe, noe som gjør drivstofforbruket lavere, og gjør høyere hastigheter mulig. Mens luft på bakkenivå veier ca. 1,2 kg/kubikkmeter, veier luft på 10.000 meters høyde ca. 0,4 kg/kubikkmeter. La oss derfor gjøre en grov forenkling (som gagner flyet med tanke på vår utregning), og si at tettheten til lufta hele veien er ρ = 0,4 kg/m2. Da kan vi regne ut luftmotstanden, som blir 86 kilonewton. Energien som skal til for å virke mot en kraft F over en distanse d er

E = F d.

Flyet får fly i luftlinje mellom Oslo og Trondheim, dvs d = 360 km. Vi får da et forbruk på 2.900 liter bensin med en 20% effektiv jetmotor.

Det totale bensinforbruket kommer da på 3.800 liter på hele flyet, eller 8.850 kg CO2. Resultat:

Halvfullt fly (74 passasjerer): 120 kg CO2 per person

Fullt fly (148 passasjerer): 60 kg CO2 per person

Tog
Tog bruker også energi, og selv om de stort sett går på fornybar elektrisitet på strekningen Oslo-Trondheim, kan det jo være verdt å ta dem med i beregningen. Hvis vi ser kraftproduksjon i Norden under ett, har vi et utslipp på ca 100 gram CO2 per kWh. Det er vanskelig å finne data for hvor mye energi et tog bruker, men med noen gjetninger kan vi finne et estimat, på samme måten som vi gjorde for fly. La oss gjette at et tog med fem vogner veier 250 tonn, og tar 250 passasjerer. La oss gjette at det til sammen må stige opp 2000 meter på strekningen, og at energien må bremses bort nedover. La oss gjette at toget går i 80 km/t og stopper 20 ganger på strekningen. Tverrsnittet gjetter vi er 10 m2, tettheten av lufta er 1,2 kg/m3 og drag-faktoren setter vi til høye 2.

Vi får da følgende energitap: Stigning 1350 kWh, bremsing/stopp 340 kWh, luftmotstand 810 kWh. Totalt 2500 kWh, eller 250 kg CO2-utslipp fra strømproduksjon. Resultat:

Halvfullt tog (125 passasjerer): 2 kg CO2 per person

Fullt tog (250 passasjerer): 1 kg CO2 per person

Vi kan da lage en fin liten figur for Trondheim-Oslo, som kan være til hjelp når en skal bestemme hvilket transportmiddel som er mest fremtidsretta:

Om å lære av framtida

2010-02-17T05:47:00.000-08:00

Er det mulig å lære av fortida? Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men hva når vi trenger å utføre noe revolusjonerende nytt, når framtida MÅ være radikalt forskjellig fra alt vi har sett så langt?

MIT-forsker C. Otto Scharmer gir oss noen ideer om en slik øvelse. Han forklarer hvordan vi – for å kunne være virkelig innovative – må slutte å ”laste ned” våre gamle ideer og rammeverk for å prøve å presse de ned over nåtid og framtid. Alternativet han presenterer går ut på å være oppmerksom på nåtida for å ”komme i kontakt med” framtidas muligheter. Han foreslår at vi bør begynne med å observere nåtida, for deretter å trekke oss tilbake, reflektere, og forsøke å oppnå en indre innsikt eller kunnskap. Vi må tenke på hva det er vi vil at skal skje. Deretter er det bare å handle uten å tenke seg for mye om; å utforske mulighetene gjennom å handle. Men, dette er selvfølgelig ikke enkelt. For å kunne handle må vi ha et åpent sinn (som innebærer å slå av vår kritiske stemme), et åpent hjerte (slå av vår kyniske stemme), og en åpen vilje (som fordrer at vi slår av vår frykt).

Kan dette brukes på norsk energi- og klimapolitikk? Det er vel liten tvil om at vi trenger innovative løsninger. Nå mangler vi vel for så vidt ikke innovative teknologiske løsninger (selv om nye alltid vil være velkomne!) Vi må også strebe etter en annen slags innovasjon. Alle aktørene – politikere og teknologer, interesseorganisasjoner og forbrukere – må på en eller annen måte komme sammen i dialog. Og alle må på banen NÅ! Jeg velger å se bort i fra medias stadige forsøk på å framstille virkeligheten som om halve Norge er klimaskeptikere, samt noen politikeres strutsepolitikk, og påstå at vi i Norge i det minste er enige om i hvilken retning vi bør gå – om enn ikke om det er 20%, 85% eller 180% vi må redusere CO2 utslippene våre med.

Ifølge Scharmer behøver du bare å vite to ting; retningen du ønsker å gå, og det neste skrittet du trenger å ta for å gå i den retningen. Vi behøver ikke å vite akkurat hva resultatet skal bli (det blir uansett ikke det som vi tror nå) for å begynne å gå i riktig retning. Det er tid for å HANDLE!

Skifergass til besvær

2010-02-15T00:57:00.000-08:00

Teknisk Ukeblad 0410 forteller oss at takket være teknologiske gjennombrudd kan amerikanerene nå suge opp skifergass fra bakken i 70 år framover. Det TU ikke forteller oss er de gigantiske CO2-utslippene som følger dette gjennombruddet.

Ja, gass er renere og slipper ut mindre CO2 enn kull. Dette teknologiske gjennombruddet vil allikevel ikke bidra positivt i en klimasammenheng ved å erstatte kull, som er mantraet til gassfanitikerene hver gang spørsmålet om bruk av gass dukker opp.

Verden har et økende energibehov fremover. For å dekke dette behovet vil man bruke det man har mye av og det som er billig. Det finnes mye kull i verden, og den er billig. At gass vil erstatte kull er bare tull. Gass vil erstatte fornybar energi og energieffektivisering, og dermed øke utslippene av klimagasser.

La gassen ligge under jorda til et globalt avgiftssystem på CO2-utslipp, eventuelt et velfungerende kvotesystem, er på plass. Først da vil gassen fortrenge kull, og få en rettferdig konkurranse med fornybar energi og energieffektivisering.

Klimaskepsis

2010-02-09T13:05:00.000-08:00

Såkalte klimaskeptikere er svært synlige i det norske mediebildet, som for eksempel i det som startet med artikkelen "Lei av CO2-hysteriet" i Teknisk Ukeblad i høst, som førte til en hel flom av artikler og leserinnlegg. Saker som disse kan gi inntrykk av at det er to separerte leire av forskere i norsk akademia, som er uenige om hvorvidt klimaforandringer er noe vi trenger å ta hensyn til i det hele tatt.

I kveld arrangerte Norsk Klimanettverk et debattmøte om dette temaet på Litteraturhuset i Oslo. I debattpanelet deltok det to personer som hadde interessante synspunkter; en klimaforsker (Pål Prestrud) og en "klimaskeptiker" (Kjell Stordahl). I tillegg deltok tre journalister, en Høyre-politiker og en Oslo-synser, som like godt kunne holdt kjeft alle sammen. Det vil si, det var interessant å se saken fra media sitt synspunkt. For dem er det nemlig vanvittig interesse rundt sakene som har med "klimaskepsis" å gjøre, og de tjener masse lesere på å gang på gang konfrontere seriøse klimaforskere mot mindre seriøse klimagranskere med sterke meninger. Siden de får masse oppmerksomhet for disse sakene, kan man jo egentlig heller ikke klandre journalistene for den jobben de gjør, for de gjør jo akkurat det det en journalist gjerne er ansatt for å gjøre, nemlig å skrive artikler som folk gjerne vil lese.

Men, etter å ha sett denne debatten slår det meg at det mangler noe. Det mangler en person som kaldt og upartisk kan fortelle hvem klimaskeptikerne egentlig er, og hva de egentlig vil. Og som samtidig kan fortelle hvem klimaforskerne er, og om det er noen grunn til å tro at de ønsker sette opp en konspirasjon mot borgerne av verdenssamfunnet for å få slutt på bruk av fossile energikilder. Kunne dette være et forskningsprosjekt, kanskje?

Hverdagens søppelproblemer

2010-02-05T09:24:00.000-08:00

Nå er ikke avfallsberg nødvendigvis direkte knyttet til den globale oppvarmingen, som vel er denne bloggens hovedtema. Men det er ikke så veldig langt unna. Og selv om det ikke holder med at "alle bare gjør litt" for at vi skal klare å bremse utviklingen vi ser i dag, så hjelper det i hvertfall ikke om vi ikke gjør noe. Derfor er dagens lille hjertesukk først og fremst rettet mot Bama og andre frukt- og grøntprodusenter. For er det noen som har klart å bidra til å øke søppelberget så er det disse. Det begynte så smått med druer som kommer i harde plastikkbokser i steden for i kasser, og har bare økt på. Når jeg går innom min vanlige dagligvarebutikk så har jeg i realiteten ikke lenger muligheten til å kjøpe tomar, avokado, druer, ingefær osv. uten å få med en haug med plastbokser som ikke kan gjenbrukes til andre formål. Det jeg kan kjøpe i løsvekt er annenrangssortering eller ble plukket rett etter blomsterstadiet for seks måneder siden, og smaker derfor ingen ting. (Dessuten må jeg alltid kjøpe en bestemt mengde, som stort sett er litt for stor, slik at jeg ikke klarer å få spist alt før det blir dårlig. Dermed fører det til at jeg kaster mer mat)

I en tid der det begynner å bli mer fokus på nordmenns overforbruk og energiforbruket det medfører, må det da være å gå baklengs inn i fremtiden å putte hver drue i en boks...

Vi heter nå Grønn fase

2010-01-31T07:10:00.000-08:00

Vi har funnet ut at det er lettere å snakke om tankesmien vår hvis den har et navn. Derfor har vi valgt et navn, og vi heter nå Grønn fase.

Grønn fase betyr at vi er på vei inn i en ny tid, en fase der vi i Norge skal basere vår industri og vårt næringsliv på grønn økonomi. Vi skal bli et foregangsland innen utslippsreduksjoner, og og ta viktige hensyn miljø og natur.

Grønn fase betyr også at vi er inne i en kreativ fase der nye ideer er kjempeviktig. Vi må tenke nytt og ikke være redd for å utfordre gammelt tankegods!

Kva kan vi eigentlig gjere?

2010-01-22T02:46:00.000-08:00

Eg deltok på "Kunnskapsbyen forum" i går, der klimaproblematikken og dens løyningar sto på agendaen. Med "Kunnskapsbyen" meiner vi her Kjeller/Lillestrøm, ein stad med høg konsetrasjon av teknologibedrifter, særkilt innan energiteknologi. Det var difor mange teknologar til stades, og eg kan vel trygt seie at det prega møtet.

Eg regner meg sjølv i høgste grad for å være energiteknolog, og det som kom fram på møtet fall derfor i god jord, der vi fekk foredrag om rolla vindkraft, solceller og vatnkraft speler for å finne løysinger til klimaproblemet. Men sjølv om eg er teknolog, liker eg også banale spørsmål. Gjerne med tilsvarande banale svar.

På sjølve innkallinga til møtet vart følgjande svært banale og nære spørsmål stilt: "Kva kan vi i Lillestrømområdet gjere for å bidra til å løyse klimaproblemet?".

Spørsmålet er svært enkelt, og men vi fekk ikkje noko godt svar på spørsmålet på møtet. Eg vil difor gjerne besvare spørsmålet her.

1) Transport

Vi i Lillestrømområdet kan for å bidra til å løyse klimaproblemet tenkje meir på korleis vi forflytter oss og kor mykje vi forflytter oss. Vi kan bruke mindre bil og meir tog, buss, sykkel og føtter. Vi kan handle på den lokale butikken i staden for på kjøpesenteret. Vi kan bruke mindre fly og meir tog, meir videokonferanser, telefon og e-post. Vi kan prøve å unngå lange flyreiser, særskilt med jobben men også på fritida. Vi kan kjøpe oss elektrisk bil i staden for bensinbil.

Å tenkje på korleis vi bruker transport, er den enklaste måten vi i Lillestrømområdet kan bidra til å løyse klimaproblemet raskt!

2) Energibruk

Vi i Lillestrømområdet kan tenkje på korleis vi bruker energi både heime og på jobben. Vi kan bruke mindre straum, slik at vi får meir straum som kan eksporterast til utlandet og erstatte energiproduksjon frå kol. Ved å spare energi kan vi frigjere ny energi som gjer at vi kan sleppe å ta vanskelege diskusjonar og avgjerder om utbyggjing av meir vind- og vasskraft i vakker norsk natur. Vi kan senke innetemperaturen ein grad eller to, lukke dører til rom som ikkje er i bruk, skru av lys der det ikkje trengs, bruke sparepærer og bruke mindre enn 5 minutt på å dusje. For dei som byggjer nye hus eller bygningar, er det viktig å tenkje på energibruk, både i varme og kulde.

Vi treng ikkje å ta ut mobilladaren vår frå stikkontakten når den ikkje er i bruk. Mobilladaren bruker nesten ikkje straum i det heile, så dette er det eg vil kalle placebo-klimaredning.

3) Næringsliv

Vi i Lillestrømområdet har som sagt ei høg konsentrasjon av teknologibedrifter, og dette er sjølvsagt også viktig for å bidra til å løyse klimaproblematikken. Vi kan derfor jobbe for å byggje opp eit bærekraftig næringsliv i Noreg, med ein industri som ikkje er avhengig av produksjon av fossil energi. Mange av våre naboland har klart dette, så kvifor skal ikkje vi klare det? Vi kan jobbe for at det skal bli ein enkel og smertefri nedtrapping av produksjonen av olje og gass, vi kan jobbe for å skape gode alternativ!

Vi kan ikkje godta den paradoksale retorikken til politikarane, vi må forstå at det blir for dumt om Noreg i 2050 er ein "nullutsleppsnasjon", samstundes som vi pumper opp mange hundre millioner tonn karbon per år fra Nordområdene. Dersom dette er situasjonen i 2050, vil eg skamme meg over å være norsk, og eg vil føle at vi fra Lillestrømområdet har mislukkast med det vi så gjerne ville gjere i 2010.

Hugs at enkle spørsmål med enkle svar ofte kan være det som skal til for å løyse store problem! Eg ønskjer med dette alle oss som bur i Lillestrømområdet lukke til med å bidra til å løyse klimaproblemet.

FME-tankesmia i 2009 -og fremover!

2010-01-06T03:37:00.000-08:00

Det er nyttår, og på tide å oppsummere det som skjedde i 2009. Denne tankesmia hadde, på samme vis som selve FME-sentrene, sitt første leveår i 2009. Tankesmia ble etablert etter oppfordring fra (Olje- og) Energiministeren Terje Riis Johansen, og i løpet av senvinteren ble 16 medlemmer rekruttert. Jeg sto selv for organiseringen av oppstarten, og i samarbeid med Kristianne Ervik (PhD, Industriell økonomi og ledelse) ble en workshop arrangert i slutten av april. Resultatet fra denne workshopen dannet grunnlaget for videre arbeid i tankesmien, der målet var å gi en presentasjon for Olje- og energiministeren der vi ville svare på spørsmålet "Hvordan kan Norge bidra med teknologi for å løse energi- og klimautfordringen?", sett med øynene til unge energiteknologistudenter og -forskere. De som deltok i tankesmia i arbeidet med å forberede denne presentasjonen, var:

Ingvild Eide-Haugmo (PhD-kandidat - CO2-rensing)
Marius O. Jonassen (PhD-kandidat - miljøeffekter av vindkraft)
Espen Lie Dahl (PhD-kandidat - havvind)
Ingrid Grændsen (student - arkitektur/energi)
Sverre Skalleberg Gjerde (student/PhD-kandidat - havvind)
Jostein Jerkø (student - vannkraft)
Renate Gjørva Ringstad (student - CO2-rensing)
Trygve Mongstad (koordinator/PhD-kandidat - solceller)
Christer Heen Skotland (student/koordinator - bioenergi/fornybar energi)
Thomas Haavi (PhD-kandidat - energibruk i bygg)
Anne Marit Melbye (student - energi og miljø)
Jo Gjessing (PhD-kandidat - solceller)
Leif Amund Lie (student- solceller)
Heidrun Laugsand (student - arkitektur/energi)
Marit Reiso (PhD-kandidat - havvind)
Mario Ortega (student - bioenergi)

Øverst: Tankesmia samlet foran lokalene til OED i Oslo. Nederst: Tankesmia ved ministerens bord.

Presentasjonen for OED ble, etter en kort utsettelse på grunn av at ministeren muligens ble satt ut av svineinfluensa, holdt den 30. september 2009 i OED sine lokaler i Oslo. Midt i tunge forhandlinger om regjeringsplattformen for de neste fire årene, hadde ministeren satt av en time til å høre på og diskutere med tankesmia, noe vi setter stor pris på. Både vi selv og departementet var meget fornøyde, og vi kan trygt si at alle lærte mye i løpet av denne timen. Det er ikke skrevet noen rapport om hva vi kom frem til, men noe kan leses i Teknisk Ukeblad. Jeg mener selv at budskapet vi la frem var langt mer balansert enn slik det fremstilles i TU, og det burde vurderes om vi selv skulle skrive en oppsummering, som gjerne kan legges ut på denne bloggen.

Tankesmia vil, etter et par måneder med hvile, tas frem igjen i løpet av det neste halvåret. OED har bevilget en sum til drift av smia, og gitt oss i oppgave å dele ut en pris til gode student-idéer innen feltet miljøvennlig energi. De 10 første på lista over vil være med videre i tankesmia, og i tillegg jobber vi for å rekruttere nye medlemmer. Neste samling av tankesmia vil skje i Trondheim i slutten av januar.

Godt nytt år!

Ti gode grunner til å jobbe med solcelleforskning

2009-07-17T04:44:00.000-07:00

Jeg begynner om under en måned i ny jobb, som PhD-stipendiat skal jeg forske på solceller på Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller. Jeg skal jobbe med det som kalles for tandemceller, basert på vanlig silisium, men med et spennende lag oppå. For dem som lurer på hva tandemceller er for noe, er det kort forklart en dobbel solcelle, der hver av de to cellene tar opp forskjellige frekvenser (farger) av lyset fra sola. Slik kan effekten til solcellene i teorien nesten dobles. Problemet er at det blir litt dyrere enn vanlige solceller. Denne typen teknologi er i dag stort sett i bruk kun i satelitter, og til en viss grad i "vanlige" solenergiverk med konsentratorspeil.

Her er ti grunner til at solceller appellerer så mye til meg:

1. Det er nesten magisk.
Det tok meg over tre år med universitetsstudier for å forstå hvordan en fotovoltaisk solcelle faktisk fungerer, og jeg syntes at det rett og slett er ganske fantastisk at vi klarer å lage elektrisk strøm direkte fra lys, uten å gå via noe som helst form for tradisjonell generator eller annen mekanikk.

2. 10.000 ganger mer enn vi trenger.
Solenergien som treffer jorda til en hver tid tilsvarer ca. 10.000 ganger menneskenes energiforbruk. Det er med andre ord nok å ta av, og i mange land vil bare det å dekke taket på alle bygninger med solcellepaneler teoretisk sett være nok til å dekke hele landets energiforbruk.

3. Nesten null CO2.
Når solceller først er produsert og installert, slipper de ikke ut noe som helst forurensing i løpet av sin levetid. Produksjonen vil nødvendigvis forårsake en del utslipp, en NTNU-studie anslår at CO2-utslippene forbundet med produksjon av solceller er på ca. 24 gram per produsert kWh. Men dette er lite i forhold til andre energikilder, gjennomsnittet for elektrisitetsproduksjon i Europa ligger på rundt 500 g/kWh.

4. Solceller lages av stein.
Dagens kommersielle solceller lages stort sett av silisium. Silisium er, etter oksygen, det grunnstoffet det finnes mest av i verden. Det utvinnes i dag fra kvarts, som er verdens nest mest vanlige mineral (etter feltspat). Det er med andre ord ikke grunn til å forvente at vi støter på peak solar innen de nærmeste ### milliarder årene.

5. Sollyset er rettferdig.
Selv om solen skinner mindre i Trondheim enn i Oslo, kan sollyset sies å være ganske jevnt distribuert over kloden i forhold til andre energikilder som vannkraft, olje, gass, vind, og så videre. Mange utviklingsland egner seg spesielt godt for utnyttelse av solenergi, og det kan tenkes at de kan utnytte fordelene med å ikke ha en godt etablert infrastruktur for energi til å gjøre utbyggingen av solenergi enklere.

6. Det er enkelt.
På tross av at det tok oss mange hundre år med vitenskaplig utvikling før man klarte å lage en solcelle, er teknologien i bruk kanskje den enkleste av alle måter å generere elektrisitet på. Hold solcellen opp i sola, koble den til en motor, og motoren går. Bare batteriet er enklere, det trenger ikke lys for å fungere. Men det går jo tomt, da.

7. God ny teknologi.
Verdens første solcellepaneler ble satt sammen i laboratorier for litt over 50 år siden. De hadde en effektivitet på rundt 6%. I laboratorier i dag testes solceller med effektivitet på opp til 41% energi-effektivitet. Utviklingen har gått fort, og ikke minst innsatsen som har blitt gjort innen produksjon av solcellematerialer har gjort at strøm fra solceller i dag nærmer seg prisen på strøm fra fossil energi.

8. Norges eksport av fornybar energi i fast form.
Norge har i dag verdens mest klimavennlige elektrisitetsproduksjon. Vårt elektrisitetsforbruk dekkes i dag stort sett av vannkraft, og når produksjonen øker fremover, må vi bruke strømmen til noe. Den kan enten eksporteres som ”råvare”, eller vi kan bruke den til å produsere mer solceller og solcellematerialer. Slik kan vi eksportere vår rene, fornybare energi i fast form til land som har bruk for mer fornybar energi fra sola. En solcelle plassert i Sør-Europa produserer i 20-40 ganger mer energi i løpet av sitt livsløp enn det som går med til produksjonen.

9. Framtiden er lys.
Mens teknologien blir bedre og produksjonskostnadene går ned, øker prisen på konkurrerende energikilder (fossile). Samtidig øker oppmerksomheten rundt klimaproblemer, og mange land har problemer med egen energisikkerhet. Dette gir gode argumenter for at solenergi vil fortsette den voldsomme utviklingen vi har sett over de siste ti årene.

10. Norge er i front.
Til tider lite sol, men Norge har en sterk industri for solceller. Norge er i verdenstoppen når det gjelder produksjon av silisium til solceller, og det norske selskapet REC er et av verdens største selskaper innen solcelleproduksjon. Sammen med Elkem, Norsun, Fesil Sunergy, Norsk Solkraft og en hel rekke andre industriselskaper, står de for en levende industri som stadig vokser. Sammen med forskningsinstitusjonene NTNU, SINTEF, IFE og UiO kan vi fortsette seiersløpet inn i fremtiden, og ta med oss resten av verden!

Møte 18. august

2009-07-17T04:30:00.000-07:00

Jeg håper de fleste har mulighet til å sette av onsdag 18. august til møte/workshop i tankesmien! Møtet blir i rom R52, i etasjen over kantina i Realfagbygget på Gløshaugen i Trondheim.

Årets klimatiltak - Norgesferie

2009-06-08T07:33:00.000-07:00

Etter noe diskusjon i heimen har jeg fått gjennomslag for å droppe den obligatoriske utenlandsreisen denne sommerferien.

Jeg er glad i å reise, og har faktisk ikke vært i Norge om sommeren siden 2005. Jeg gleder meg derfor skikkelig til å bli her, reise på korte turer med båt, buss, sykkel og bil. Jeg skal fiske, bade, spise reker og gå på fjellturer, og kunne ikke tenke meg noe bedre sted enn Norge for akkurat det jeg har lyst til å gjøre denne sommeren.

Ifølge Mittklima.no slipper for eksempel en flyreise tur-retur Trondheim-Athen ut ca 1,3 tonn CO2-ekvivalenter per person. Til sammenligning var CO2-utslippet fra en gjennomsnittsnordmann i 2008 11,2 tonn CO2-ekvivalenter (inkludert industri). Det betyr omtrent noe sånt som at man ved hver tur til Sør-Europa legger 10% til sitt utslipp. Dessverre kommer vel heller ikke disse utslippene med på noen land sine statistikker, så vidt jeg vet. Det er jo vanskelig å vite hvem som har ansvaret for utslippene på internasjonale flyvninger (?).

En gjennomsnittspakistaner slapp i 2008 ut under 1 tonn, og dro da sannsynligvis heller ikke på utenlandsreise.

Spørsmålet er jo om jeg kommer til å føle det samme neste sommer, eller hvor lenge det lar seg gjøre å tøyle min lille familie i forhold til utforskningstrangen, drømmen om varme strender og billige resturanter.

Et annet interessant spørsmål er om det lar seg gjøre å legge begrensninger på folks muligheter til å reise. Er det blitt en menneskerett (for nordmenn) å reise på Sydenferie en gang i året?

Begrensninger er nok ikke den rette måten å angripe dette på. Vi må oppdage på nytt de mulighetene vi har i vårt eget hjemland, og se på alternative reisemåter. Jeg har flere venner som planlegger sommerferie i Europa med tog. Reisen er i seg selv et mål, og det trenger jo ikke å være noe negativt med det å bruke litt mer tid. Jeg tror at både klimaet, økonomien og vi selv kan ha godt av å bruke ferien vår i Norge, samt å tenke på alternative reisemåter.

Presentasjon for OED

2009-06-02T00:08:00.000-07:00

Tankesmien vil holde en presentasjon for Olje- og energiministeren i Oslo 27. august 2009, fra 10:00 til 11:30.

I mellomtiden vil vi fortsette med tankearbeidet vårt, og det vil kanskje komme noe på trykk i løpet av sommeren. Vi håper også på å kunne bruke bloggen litt mer aktivt fremover.

Hytteseminar

2009-05-08T07:04:00.000-07:00

Helga 25.-26. april gjennomførte tankesmia sitt første seminar på Lyngbråten-hytta ved Lian, rett utenfor Trondheim. Kristianne Ervik ledet seminaret, og tankene fikk løpe fritt frem og tilbake mellom fremtid og nåtid mens vi var innom forventinger, teknologiske løsninger, holdninger, politikk og folk flest.

Det var stor enighet om at teknologi må være en del av løsningen på klimaproblematikken, men vi trenger mer enn som så. Mye avhenger i dag av folks holdninger til bærekraftighet og klimaproblematikk, og vi ser et behov for å jobbe med disse. Men det må også tilrettelegges for å velge klimavennlig, det må gjøres enkelt.

Det ble etter seminaret valgt ut en gruppe på 5-6 personer, som skal jobbe videre med resultatene fra helgas seminar.

Stiftelse av tankesmien

2009-03-26T10:02:00.000-07:00

Da olje- og energiminister Terje Riis-Johansen 12. februar 2009 besøkte NTNU og SINTEF i anledning uttdelingen av de nye forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME), hadde han med seg en utfordring til studentene. Olje- og energidepartementet (OED) ønsket å gi studenter og unge forskere en sjanse til å bli hørt, og det ble oppfordret til å etablere en gruppe med stipendiater og studenter knyttet opp til de nye FME-sentrene for å diskutere store linjer i energi- og klimapolitikken. Spørsmålet statsråden rettet til studentene, var;

"Hvordan kan Norge bidra med teknologi for å løse energi- og klimautfordringen?".

Svaret på spørsmålet vet vi fortsatt ikke, men vi har kommet godt i gang med å sette sammen en gruppe. Vi har nå med oss til sammen 14 studenter, stipendiater og unge forskere knyttet til fagområdene som dekkes av de nye forskningssentrene. I dag hadde vi et møte der de involverte fikk møte hverandre for første gang, og vi har begynt å skissere en plan for det videre arbeidet.

Følgende temaer ble tatt opp til diskusjon;
- Bør vi konsentrere oss om én spesiell teknologi/løsning, eller bør vi se på det store bildet?
- Hva skal vi produsere?
- Skal vi være visjonære eller realistiske?
- Når begynner fremtiden?
- Hva vil OED egentlig ha fra oss?
- Har vi lyst til å svare på det spørsmålet vi har fått?
- Går det an å løse klimautfordringen med teknologi?
- Bør vi lage illustrasjoner?
- Bør vi skrive en kronikk?
- Hvor lang tid tar det å få et resultat?
- Skal vi dra på en hytte?
- Hvilken hytte, og når?