fredag 3. mai 2013

Trenger vi smart strøm?

av William Throndsen, Stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, og tilknyttet CenSES

Q: Trenger Norge smart strøm?
A: Hva er smart strøm?

Noen ganger opplever vi såkalte strømkriser i Norge. I ulikhet med andre land vi ikke kan sammenligne oss med er våre kriser som oftest begrenset til mildt ubehagelige økninger i strømprisen, dertil påfølgende medieoppslag om nevnte økninger i strømprisen, etterfulgt av at et opplevd ‘politisk ansvar’ dukker opp. Det var kanskje nettopp et slikt ansvarstagende som etter strømkrisa 2006/2007 førte til at såkalt smart strøm, eller Automatiske Måle- og Styringssystemer for strøm (AMS) på ordentlig ble satt på agendaen i 2007. Det var da Olje- og energidepartementet gjorde det til et uttalt mål i budsjettforslaget sitt for 2006-2007, og satte Vassdrags- og energidirektoratet på saken med «å fortsette utredningene om AMS» men nå også med «mål om å implementere nye teknologier i energimarkedet» [i]. Den gangen ble denne teknologien sett på som en rask og grei teknologisk fiks på det som i hovedsak dreide seg om et fordelingsproblem: strømmen nådde ikke frem fordi ledningene i sentralnettet var for tynne, midt-Norge var en flaskehals. Daværende Olje- og energiminister Terje Riis-Johannesen, under press fra strømkrisen og lidelsene den førte med seg, søkte å utnytte denne teknologiske fiksen for å slå to fluer i en smekk. Først og fremst slapp man unna det man kanskje så på som en større utfordring, nemlig en styrking av sentralnettet, og i tillegg viste man politisk handlekraft ved å bringe en løsning på banen.

Men nå har dette innlegget kanskje begynt i den gale enden, nemlig i den tørre politiske, fremfor den spennende teknologiske.
Teknologien det er snakk om tilskrives ofte potensialet til å revolusjonere måten vi forholder oss til strøm på, og på sikt å skape det mange har referert til som «fremtidens energinett», og av noen sågar «ekteskapet mellom strøm og internett». I dagens situasjon er forholdet vårt til strøm karakterisert av en plug & play-tilnærming, hvor strømmen vi bruker forblir usynlig, og kun viser seg i form av de tjenestene den muliggjør. For å si det enkelt, vi tenker ikke strøm i kr/kWh: vi tenker at den gjør det lyst og varmt, og uten den blir det mørkt og kaldt. Fire ganger i året kommer smellen, som uansett hvor mye den svir ikke klarer å få oss til å endre forbruksmønsteret vårt. Det skal mer til enn en vag fornemmelse av at strømmen er dyr for å legge om hverdagslivets vaner og rutiner. Det er her smart strøm kommer inn, med smartmåleren som første brikken i et spill som skal utgjøre «the missing link» mellom sluttbrukeren og det perfekte strømmarked. Forholdet vårt til strøm er nemlig ifølge økonomene forkvaklet. Som rasjonelle økonomiske individer (homo economicus) mangler vi den informasjon vi trenger for å realisere oss som sådanne i strømmarkedet. Vi har ikke mulighet til å vite hva det faktisk koster å bruke strøm i det vi bruker den. Dette er det meningen at AMS skal kunne hamle opp med, ved at man bytter ut den gamle strømmåleren med en automatisk og «smart» strømmåler, altså en smartmåler. Smartmåleren måler strømforbruket hyppigere og i større detalj, og sender informasjon om dette på egenhånd tilbake til en sentralisert datahub. Datahuben er fortsatt på tegnebrettet, men når den er ferdig utviklet vil den fungere som bindeledded i et kundesentrisk strømmarked, og alle aktører i markedet – det være seg nettselskap, strømleverandører eller kunder – vil forholde seg direkte til datahuben.

På denne måten kan den aggregerte mengden informasjon benyttes til å foreta bedre beslutninger i strømmarkedet, og man ender opp med sluttbrukere som i en veldig reell grad er eksponert for det faktiske markedet for strøm. Men smart strøm handler ikke bare om mikrogridet. Det skal også kunne legge til rette for økt bruk av distribuerte, fornybare energiresusser, muliggjøre mikrogenerasjon, og effektivisere driften av nettet. I markedsøyemed kan de informasjonsteknologiske aspektene benyttes til å integrere markeder både innad og på tvers av landegrenser, og sist men ikke minst, lette forbrukstrykket i de timene med størst etterspørsel, ved hjelp av såkalt demand response. Det var nok dette siste som lokket Terje Riis-Johannesen til å bringe AMS på banen i utgangspunktet, for hvis kundene kunne få et prisinsentiv til å kutte forbruket på de tidene med størst last, ville flaskehalsen ha nok plass en stund til.

Det kan virke som om markedsaspektene har stått øverst på ønskelista til departementet og direktoratet, som sammen utgjør opphavet for presset på nettselskapene til å innføre AMS. Og det er her overskriften på innlegget kommer til sin rett. De eneste som foreløpig har et modikum av oversikt over hva AMS faktisk innebærer er nettselskapene, som fortsetter å arbeide med utfordringen det er å omsette forskriften, som sier hva AMS skal kunne gjøre, til teknologiske løsninger som oppfyller disse målsetningene. Arbeidet til nettselskapene begynte først og fremst med å avkle AMS-initiativet fra OED som symbolpolitikk. På dette tidspunktet var teknologien som ble etterspurt rett og slett ikke-eksisterende i implementerbar form, ikke bare fordi tekniske løsninger i form av kommunikasjonsinfrastruktur og datasikkerhet ikke var på plass, men at de som lever av å sette sammen og levere til nettselskapene de verktøyene de trenger for å drifte nettet, leverandørene, ikke i særlig stor grad hadde oversikt over hva som nå ville bli etterspurt. Faktisk ble ikke arbeidet med å tolke forskriftens krav ferdig før sommeren 2012, og da man endelig var i mål med dette var det tydelig at enda en utsettelse av fristen måtte til. Nettselskapene har ikke gått stille i gangene til myndighetene når det har kommet til utformingen av denne teknologien og forskriften som regulerer den.

Hvorfor knytter det seg så mye kontrovers til en teknologi som lover så mye godt? Vel, først og fremst fordi lovnadene vekker mer skepsis enn optimisme. Nettselskapene i Norge har gjort mer eller mindre den samme jobben i 100 år. Nå står de ovenfor et krav om endring fra en utydelig men streng forskrift, som kommer med tydelige funksjonskrav, mens konkrete teknologiske løsninger for å møte disse kravene mangler. Nettselskapene er dermed tvunget til å sette i gang forskning og utvikling for å finne ut hva de trenger for å lage smart strøm, noe de heller ikke er spesielt godt innrettet for å drive med. Nettselskaper i Norge er underlagt inntjeningstak, rammebetingelser som sier at de ikke kan kreve høyere tariffer fra kundene sine enn det de bruker på faktiske investeringer i nettet. Forskning på og utvikling av AMS er ikke dekt av dette (selv om dette er i ferd med å endre seg, muligens nettopp på grunn av AMS). Dette øker risikoen for nettselskaper, som ikke på langt nær føler seg hjemme i prøve-og-feilebransjen. I tillegg krever forskriften attpåtil en deadline for implementasjon, noe som i seg selv skaper motvilje. Frykten for fristen er reell i nettselskapene. Å bli tvunget til å innføre en umoden teknologi for tidlig vil på sikt kunne føre til en sub-optimalisering som stikker kjepper i hjulene for de ønskede samfunnsøkonomiske gevinster som AMS sies å skulle levere. Som en ingeniør i ett nettselskap uttalte: «vi trenger state-of-the-art, ikke fordi vi trenger det fra dag én, men fordi vi trenger det i de siste stadiene i livet til teknologien». Fristen har sammen med risikobildet ført til at nettselskapene har konsolidert utviklingsløpet av AMS. Løsningene som blir valgt vil ikke på noen måte overgå funksjonskravene til forskriften, men fokuset på åpne standarder vil kanskje sørge for at sluttresultatet ikke havner i en blindgate.

Spørsmålet om hvorfor vi trenger AMS gjenstår. Utfordringene stopper ikke ved utviklingen av smarte målere. Hvordan disse smarte målerne og den informasjonen de skal aggregere faktisk kan utnyttes i brukssituasjonen er enda i det blå, og vil ikke inntreffe som sidevirkninger av selve dingsen. Nettselskaper, som i følge pådrivere kan utnytte AMS til å bli mer effektive, blir nødt til å omstrukturere verdikjedene sine for å realisere denne effektiviteten, ikke bare i abstrakte termer, men også rent konkret i form av ny IKT-infrastruktur og kompetansen til å drifte og nyttiggjøre seg av den. Sluttbrukere trenger også løsninger langt utover selve smartmåleren til å utnytte informasjonen i beslutningsprosesser om sitt eget strømforbruk. Dette er løsninger som ikke vil utvikles av nettselskapene, men som må utvikles og markedsføres av tredjepartsaktører, tjenesteleverandører som i stor grad enda ikke finnes. Strømleverandører må utvikle og implementere nye markedsmodeller til sine kunder, som til syvende og sist må ha kompetanse for å forholde seg til dem. I møtet med denne kontroversen mellom regulator og kraftindustri er det slående hvor kraftig pådrivet for smart strøm har vært, på tross av motsetningene som har blitt reist av nettselskaper og de store usikkerhetsmomentene som foreligger i faktisk nytteverdi av denne investeringen (anslått til å ligge et sted mellom 5 og 15 milliarder kroner). Det kan synes som om myndighetene er ivrige etter å implementere teknologien i håp om at «effektene» av den vil kunne manifestere seg senere som et mer effektivt, integrert og brukervennlig energimarked – en teknologisk fiks. Innfallsvinkelen er drevet ovenfra-og-ned, og endel utfordringer har muligens blitt skjøvet til side for å bli tatt hånd om siden.

Et uttalt mål fra myndighetene om AMS er at det ikke skal implementeres som en ferdig teknologi, men at markedet skal ta hånd om omkringliggende løsninger i form av software og hardware som kan smarte opp strømforbruket. Tilliten til markedet synes svært høy med tanke på push fra tredjepartsleverandører, men også til det som foreløpig er et ikke-eksisterende pull fra sluttbrukerne. Dette virker å ligge på kant med uttalte målsetninger om å gjøre sluttbrukerne smartere, og det kan virke som om målene i større grad er makroøkonomiske. Dette gir mening om man tillater at myndighetenes egentlige målsetning med smart strøm er å la den fungere i første omgang som en bro til det europeiske strømmarkedet, et virkemiddel for å effektivisere drift av nett, og i større grad utsette oss for prisinsentiver på sluttbruk av strøm. I dette tilfelle er AMS i sin foreløpige konstruksjon kanskje smart nok, og at hvor mye mer smart det blir foreløpig er usikkert. I alle tilfeller er innføringen av AMS i Norge et godt eksempel på hvordan politikk og teknologiutvikling kan henge sammen. Energipolitikk inngår i dette tilfellet i den teknologiske løsningen vi sitter igjen med, og når det politiske arbeidet avtar til slutt, står teknologien igjen som en stum bibringer av politikkens vilje.

Referanse:
[i] OED (2007): St.prp. nr. 1 (2006-2007). Oslo: Olje og Energidepartementet

2 kommentarer:

  1. QUANTUM BINARY SIGNALS

    Get professional trading signals sent to your cell phone daily.

    Follow our signals NOW & profit up to 270% per day.

    SvarSlett