onsdag 24. juli 2013

En konstruert energikrise: løsninger

av Lars Kåre Grimsby, PhD Candidate, Noragric, University of Life Sciences, Norway



Status


Siden 1970-tallet har man forsøkt å utvikle og forsyne mennesker i utviklingsland med mer effektive vedovner, enkel biogass- og gassifiseringsteknologi, mikrovannkraft og solcellepaneler. Gjennom disse årtiene med bistandsintervensjoner har det etterhvert utviklet seg en kontrasterende todeling i tradisjonell og moderne energi (Goldemberg og Teixeira Coelho 2004). På den ene siden har man de ønskelige egenskapene som ren energi, høy virkningsgrad og mulighet til å levere kraft til nye teknologier og behov i industri og husholdninger i utviklingsland. På den andre siden har man tradisjonell energi, typisk billedliggjort ved en kvinne med rødsprengte øyne som sitter med ei gryte over et rykende bål eller kvinner som bærer tunge bører med ved.


Figur 1. Ingen røyk uten ild. Mikrokjøkken fyrt på lokal fornybar energi
(Lars Kåre Grimsby)


Kriser


Energifattigdom kom for alvor på den internasjonale dagsordenen i kjølvannet av den internasjonale oljekrisa i 1973. Den raske prisstigningen på olje gjorde at folk flest tok innover seg i hvilken grad samfunnet hadde blitt avhengig av en ikke-fornybar ressurs. I Norge tok Kong Olav trikken og bensin ble rasjonert med kuponger. Radikale aktivister som Ivan Illich (1974) skrev om hvordan alle verdens fartsgrenser burde senkes til sykle-fart for å jevne ut forskjellene på fattig og rik, og å bruke energi mer fornuftig. Samtidig fikk FN og bistandsorganisjasjoner øynene opp for «den andre energikrisa»: ikke-bærekraftig bruk av ved i utviklingsland (Eckholm 1973). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine vekstmodeller for skog projiserte at med fremtidig økende uttak av biomasse til ved og rydding av land for jordbruk, så ville enorme soner i vestlige og østlige Afrika, og India være tilnærmet avskoget innen år 2000 (for et historisk innblikk, les Arnold et al. 2003). Dette ville bety økt byrde på kvinner som måtte bære ved over lengre avstander, samt økt bruk av enda skitnere brennstoff enn ved; for eksempel tørket kumøkk og andre biprodukter fra landbruket.


Der oljekrisa i 1973 åpnet øynene for energifattigdom, utløste 2000-tallets oljepriser på over 100 US dollar fatet interesse for alternativ energi. Biodrivstoff ble gjenstand for enorm interesse som oljesubstitutt for transportsektoren i Europa og USA, men også som et tiltak for forsyning av lokal, miljøvennlig og rimelig energi i avsidesliggende områder i utviklingsland (FAO 2008). Planteolje kan med relativ enkelhet drive dieselgeneratorer som leverer elektrisitet til små samfunn uten tilknytning til strømnettet (TaTEDO 2008). På samme måte som forbedrete ovner ville kunne forbedre kvinners hverdag og det lokale miljøet i utviklingsland, ble også biodrivstoff promotert for å kunne styrke kvinners plass i samfunnet gjennom tilgang på leselys, mekanisering av kverning av mais og pumping av vann. Denne moderniseringstanken, samt sterkt internasjonalt fokus på behov for å bekjempe energifattigdom i lys av økende oljepriser, gjorde at prosjekter for å levere planteoljebasert elektrisitet ble prøvd i land som Mali, India, Indonesia og Tanzania.



Energibistand


Bistandsarbeidere og forskere har siden den første oljekrisa grublet over hvorfor moderne energiteknologi ikke i større grad aksepteres av lokalbefolkninga. Det var generelt akseptert at fattigdom var den viktigste hindringen for utvikling av energibruk, og det var derfor overraskende da man etterhvert begynte å se at mennesker ikke moderniserte energikonsumet i takt med økende inntektsnivå. Istedet førte bedret livssituasjon til at man tilegnet seg og brukte et større mangfold av energiteknologier og -bærere. Masera et al. (2000) skriver at denne strategien åpner muligheter for effektiv og økonomisk allokering av energibærere og dermed balanserer flere behov hos folk mer effektivt enn det én energikilde ville kunne gjøre.


Dette utfordrer den etablerte sannheten blant FN og bistandsaktører om modernitet, ikke minst sett fra et lokalt perspektiv. Et lite dykk inn i testing av forbedrete ovner, biodrivstoffbasert el-produksjon og biogass viser at det ikke nødvendigvis er folks hoder det er noe galt med. I avhandlingen jeg håper å forsvare i september i år stiller jeg spørsmålstegn ved dikotomien tradisjonell-moderne som jo har vært effektiv for å reise midler til bistanden, men som kanskje ikke resonnerer like bra med brukerenes erfaringer. Som et eksempel er man avhengig av svært mye og svært rimelig arbeidskraft for å sanke oljefrø som forsyner lokalsamfunn med planteoljebasert elekstrisitet. Denne jobben er det marginaliserte kvinner som gjør i et prosjekt jeg har studert i Tanzania (Grimsby et al. 2012). - Det er lite som har endret seg fra sanking av ved til sanking av oljefrø for å levere «moderne» energi. I tillegg kan det være andre egenskaper enn prosjektutvikleres syn på modernisering som er viktige for brukerene.


Figur 2. Oljepresse, Maismølle og generator på planteolje i Tanzania
(Lars Kåre Grimsby)
Alternativ

Energifattigdom er først og fremst et spørsmål om ulik ressurstilgang. At marginaliserte kvinner fortsetter å sanke ved og biodrivstoff er ikke en konsekvens av teknologien, men av strukturelle problemer i samfunnet. Heller enn å argumentere mot bistand orientert mot forsyning av energiteknologi vil jeg snarere tvert imot avslutte med å oppfordre til økt innsats men med en reorientering for formidling av alternativ energi i utviklingsland. Nettopp det at folk tenderer mot på kløktig vis å tilegne seg og bruke et mangfold energiløsninger åpner for mer satsing, men muligens mindre opphengt i resultater målt ut fra bistandsaktørenes målsetninger og mer ydmyke for lokale behov. Dette legger grunnlaget for å tilgjengeliggjøre energiporteføljer som husholdninger, industri og annet næringsliv kan velge blant.



Referanser


Arnold, J. E. M., Köhlin, G., Persson, R. & Shepherd, G. (2003). Fuelwood revisited: What has changed in the last decade? Bogor: CIFOR. 47 pp.
Eckholm, E. P. (1975). The other energy crisis: Firewood. Washington, D.C.: Worldwatch Institute. 22 pp.
FAO. (2008). The state of food and agriculture. Biofuels: Prospects, risks and opportunities. FAO Agriculture Series (SOFA). Rome. 240 pp.
Goldemberg, J. & Teixeira Coelho, S. (2004). Renewable energy—traditional biomass vs. modern biomass. Energy Policy, 32(6):711-714.
Grimsby, L. K., Aune, J. B. & Johnsen, F. H. (2012). Human energy requirements in Jatropha oil production for rural electrification in Tanzania. Energy for Sustainable Development, 16(3):297-302.
Illich, I. (1974). Energy and equity. London: Calder & Boyars. 95 s. pp.
Masera, O. R., Saatkamp, B. D. & Kammen, D. M. (2000). From linear fuel switching to multiple cooking strategies: A critique and alternative to the energy ladder model. World Development, 28(12):2083-2103.
TaTEDO. (2008). Bio-fuel powered energy service platforms for rural energy services. Dar es Salaam: Tanzania Traditional Energy Development Organization. 87 pp.

1 kommentar:

  1. There is a chance you qualify for a new solar rebate program.
    Find out if you qualify now!

    SvarSlett