Vi er en gruppe studenter og phd-stipendiater som jobber med fornybar energi innenfor mange forskjellige fagtradisjoner. Vi vil jobbe for at Norge skal bli et foregangsland gjennom utviklingen av et nytt og mer miljøvennlig energisystem. Vi ønsker en opplyst klimadebatt og helhetlige løsninger på problemene.
I skrivende stund sitter jeg på toget. Jeg skal på et kurs i Grenoble i forbindelse med forskerutdanningen min. Forskere reiser mye, og jeg syntes vi har et ansvar for å forsøke å begrense utslippene våre.
Det var ikke rett frem å finne ut hvordan man kan komme seg fra Oslo til Grenoble i Frankrike på en effektiv måte uten å bruke fly, men alt i alt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Hvis man kan besøke noen på veien, er det i alle fall fullt gjennomførbart. Det tar ca. 20 timer med buss og tog fra Oslo til Basel, som ligger akkurat på grensen mellom Sveits, Frankrike og Tyskland. Der bor faren min, så jeg kan overnatte en natt hos ham før jeg tar de siste fem timene med tog fra Basel til Grenoble.
Men er det egentlig noe poeng?
Det er nok mange som lurer på hvor mye man egentlig sparer på å ta tog eller buss i stedet for fly. Det er et betimelig spørsmål. Det er vanskelig å gi et enkelt svar som er 100% korrekt i alle tilfeller, men litt enkelt kan man si det slik som dette:
Er det mulig å lære av fortida? Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men hva når vi trenger å utføre noe revolusjonerende nytt, når framtida MÅ være radikalt forskjellig fra alt vi har sett så langt?
MIT-forsker C. Otto Scharmer gir oss noen ideer om en slik øvelse. Han forklarer hvordan vi – for å kunne være virkelig innovative – må slutte å ”laste ned” våre gamle ideer og rammeverk for å prøve å presse de ned over nåtid og framtid. Alternativet han presenterer går ut på å være oppmerksom på nåtida for å ”komme i kontakt med” framtidas muligheter. Han foreslår at vi bør begynne med å observere nåtida, for deretter å trekke oss tilbake, reflektere, og forsøke å oppnå en indre innsikt eller kunnskap. Vi må tenke på hva det er vi vil at skal skje. Deretter er det bare å handle uten å tenke seg for mye om; å utforske mulighetene gjennom å handle. Men, dette er selvfølgelig ikke enkelt. For å kunne handle må vi ha et åpent sinn (som innebærer å slå av vår kritiske stemme), et åpent hjerte (slå av vår kyniske stemme), og en åpen vilje (som fordrer at vi slår av vår frykt).
Kan dette brukes på norsk energi- og klimapolitikk? Det er vel liten tvil om at vi trenger innovative løsninger. Nå mangler vi vel for så vidt ikke innovative teknologiske løsninger (selv om nye alltid vil være velkomne!) Vi må også strebe etter en annen slags innovasjon. Alle aktørene – politikere og teknologer, interesseorganisasjoner og forbrukere – må på en eller annen måte komme sammen i dialog. Og alle må på banen NÅ! Jeg velger å se bort i fra medias stadige forsøk på å framstille virkeligheten som om halve Norge er klimaskeptikere, samt noen politikeres strutsepolitikk, og påstå at vi i Norge i det minste er enige om i hvilken retning vi bør gå – om enn ikke om det er 20%, 85% eller 180% vi må redusere CO2 utslippene våre med.
Ifølge Scharmer behøver du bare å vite to ting; retningen du ønsker å gå, og det neste skrittet du trenger å ta for å gå i den retningen. Vi behøver ikke å vite akkurat hva resultatet skal bli (det blir uansett ikke det som vi tror nå) for å begynne å gå i riktig retning. Det er tid for å HANDLE!
Teknisk Ukeblad 0410 forteller oss at takket være teknologiske gjennombrudd kan amerikanerene nå suge opp skifergass fra bakken i 70 år framover. Det TU ikke forteller oss er de gigantiske CO2-utslippene som følger dette gjennombruddet.
Ja, gass er renere og slipper ut mindre CO2 enn kull. Dette teknologiske gjennombruddet vil allikevel ikke bidra positivt i en klimasammenheng ved å erstatte kull, som er mantraet til gassfanitikerene hver gang spørsmålet om bruk av gass dukker opp.
Verden har et økende energibehov fremover. For å dekke dette behovet vil man bruke det man har mye av og det som er billig. Det finnes mye kull i verden, og den er billig. At gass vil erstatte kull er bare tull. Gass vil erstatte fornybar energi og energieffektivisering, og dermed øke utslippene av klimagasser.
La gassen ligge under jorda til et globalt avgiftssystem på CO2-utslipp, eventuelt et velfungerende kvotesystem, er på plass. Først da vil gassen fortrenge kull, og få en rettferdig konkurranse med fornybar energi og energieffektivisering.
Såkalte klimaskeptikere er svært synlige i det norske mediebildet, som for eksempel i det som startet med artikkelen "Lei av CO2-hysteriet" i Teknisk Ukeblad i høst, som førte til en hel flom av artikler og leserinnlegg. Saker som disse kan gi inntrykk av at det er to separerte leire av forskere i norsk akademia, som er uenige om hvorvidt klimaforandringer er noe vi trenger å ta hensyn til i det hele tatt.
I kveld arrangerte Norsk Klimanettverk et debattmøte om dette temaet på Litteraturhuset i Oslo. I debattpanelet deltok det to personer som hadde interessante synspunkter; en klimaforsker (Pål Prestrud) og en "klimaskeptiker" (Kjell Stordahl). I tillegg deltok tre journalister, en Høyre-politiker og en Oslo-synser, som like godt kunne holdt kjeft alle sammen. Det vil si, det var interessant å se saken fra media sitt synspunkt. For dem er det nemlig vanvittig interesse rundt sakene som har med "klimaskepsis" å gjøre, og de tjener masse lesere på å gang på gang konfrontere seriøse klimaforskere mot mindre seriøse klimagranskere med sterke meninger. Siden de får masse oppmerksomhet for disse sakene, kan man jo egentlig heller ikke klandre journalistene for den jobben de gjør, for de gjør jo akkurat det det en journalist gjerne er ansatt for å gjøre, nemlig å skrive artikler som folk gjerne vil lese.
Men, etter å ha sett denne debatten slår det meg at det mangler noe. Det mangler en person som kaldt og upartisk kan fortelle hvem klimaskeptikerne egentlig er, og hva de egentlig vil. Og som samtidig kan fortelle hvem klimaforskerne er, og om det er noen grunn til å tro at de ønsker sette opp en konspirasjon mot borgerne av verdenssamfunnet for å få slutt på bruk av fossile energikilder. Kunne dette være et forskningsprosjekt, kanskje?
Nå er ikke avfallsberg nødvendigvis direkte knyttet til den globale oppvarmingen, som vel er denne bloggens hovedtema. Men det er ikke så veldig langt unna. Og selv om det ikke holder med at "alle bare gjør litt" for at vi skal klare å bremse utviklingen vi ser i dag, så hjelper det i hvertfall ikke om vi ikke gjør noe. Derfor er dagens lille hjertesukk først og fremst rettet mot Bama og andre frukt- og grøntprodusenter. For er det noen som har klart å bidra til å øke søppelberget så er det disse. Det begynte så smått med druer som kommer i harde plastikkbokser i steden for i kasser, og har bare økt på. Når jeg går innom min vanlige dagligvarebutikk så har jeg i realiteten ikke lenger muligheten til å kjøpe tomat, avokado, druer, ingefær osv. uten å få med en haug med plastbokser som ikke kan gjenbrukes til andre formål. Det jeg kan kjøpe i løsvekt er annenrangssortering eller ble plukket rett etter blomsterstadiet for seks måneder siden, og smaker derfor ingen ting. (Dessuten må jeg alltid kjøpe en bestemt mengde, som stort sett er litt for stor, slik at jeg ikke klarer å få spist alt før det blir dårlig. Dermed fører det til at jeg kaster mer mat)
I en tid der det begynner å bli mer fokus på nordmenns overforbruk og energiforbruket det medfører, må det da være å gå baklengs inn i fremtiden å putte hver drue i en boks...
