Var det riktig å bygge ut Altakraftverket?

Var det riktig i sin tid å bygge ut Altakraftverket?
Fra slutten av 60-tallet tårnet konflikten seg opp mellom naturvernere og kraftutbyggere. Teknologien i kraftutbyggingen var kommet så langt at reguleringene kunne utføres langt mer omfattende enn tidligere, og mange følte at vannkraften hadde fått for mye armslag. Naturvern ble satt på dagsorden, og var kommet for å bli. Sivil ulydighet ble første gang benyttet av en aksjonsgruppe med Arne Næss i spissen under Mardøla-aksjonen i Møre og Romsdal på sommeren 1970, og ble i enda sterkere grad benyttet ved Altautbyggingen seinere.

Planene for Altavassdraget var enorme, men ble til syvende og sist en anelse reduserte. Likefremt har kraftverket demmet ned flotte naturområder. Nå brukes Altakraftverket som en uoffisiell måleenhet for å sette størrelsen til andre kraftverk i perspektiv. Ett Altakraftverk tilsvarer altså 150 MW og 655 GWh. Kanskje er måleenheten blitt så populær nettopp fordi konsekvensene av Altakraftverket i sin var så enorme og at det faktiske utbyttet bare var sånn halvveis tilfredsstillende?

Ok, Altakraftverket har ødelagt mye natur og hatt en rekke andre konsekvenser. Men hvordan skulle man ellers klart å skaffe 655 GWh med elektrisk strøm til utvikling av Finnmarks-regionen? Muligens er det et paradoks at aktivistene i sin tid etterspurte strøm i teltene sine for å lese sakspapirene imot kraftverket.



I Nepal erfarer de et kronisk underskudd på kraft i vintersesongen. Som et resultat er de nødt til å praktisere "load shedding", altså at elektrisitetsverket kontinuerlig og rullerende kutter strømmen til enkelte bydeler i Kathmandu. Det vil si at én bydel er uten strøm fra 6 til 8 før stafettpinnen ruller videre til neste bydel. På denne måten klarer elektisitetsverket på en brutal måte å holde forbruket nede. Hva ville reaksjonen vært om "load shedding" blir iverksatt her hos oss?

I Himmelblå vil Leif bygge ut en feit vindpark på Ylvingen, men han møter ikke overraskende liten sympati i lokalmiljøet. Man står overfor dilemmaet om å bevare den uberørte naturen eller skaffe ny strøm til mer forbruk og utvikling. Hvor mye natur er vi villige til å ofre før vi reduserer forbruket vårt?

Etter dereguleringen av det norske kraftmarkedet på starten av 1990-tallet ble det åpnet opp for full konkurranse på produksjon av elektrisk kraft, og alle kraftselskapene ble presset til å tenke profitt. I dag ser vi at utbyggere, særlig innen småkraft, kun utnytter "indrefileten" av ellers drivverdige fossefall. Med dette utsagnet mener jeg at kraftselskaper realiserer de utbyggingsplanene som gir maksimal profitt, mens det fremdeles er energi i elva som går "til spille" i friksjonstap og uutnyttet fallpotensiale. Dersom en utbygger legger beslag på en ressurs forplikter han seg til å utnytte den helhjertet. En mer helhjertet utnyttelse av ressursen kan fremdeles være lønnsom, selv om den ikke profitten er maksimert.


I enkelte tilfeller finnes det også gode, urealiserte vannkraft-prosjekter med ubetydelige eller ingen miljøkonsekvenser. Men dessverre med urimelige utbyggingskostnader. Vil slike natur-vennlige, men ulønnsomme prosjekter noen gang bli realiserte under dagens markedsøkonomiske rammebetingelser?