Stemning fra en internasjonal konferanse

De siste dagene har det vært en stor, internasjonal elkraftkonferanse i Trondheim: PowerTech 2011. Det har stort sett vært deltagere fra alle verdens hjørner, som dekker de fleste underområder av fagområdet mitt, alt fra overordnede kraftmarkedsmodeller til detaljer på komponentnivå. Med dette mangfoldet fant jeg ut at det kunne være spennende å ta "tempen" litt på holdningen til fornybar energi, og da kanskje spesielt offshore vindkraft, og prøve å sammenligne litt med stemningen i Norge, for å se om det var noen veldig store forskjeller.

Vel, etter å ha vært på konferansen i fire dager er den spennende konklusjonen at det er ganske likt. Eller, dvs. vindkraft på land diskuteres bare i liten grad, og sjeldent ut i fra skal/skal ikke bygge ut prinsippet. Også er offshore vindkraft stort sett synonymt med bunnmonterte konstruksjoner. Og det er forbausende få som nevner det som etter hvert har blitt den store klisjeen her til lands: "Norge, Europas batteri". Skal vi bli det, så må vi tydeligvis markedsføre oss mer enn det som gjøres i dag.

I tillegg til de to store fornybare energikildene, i følge elkraftmiljøet, vind og sol, presenterte noen forskere fra Oregon state university et av sine mange bølgekraftverksprosjekter. Som mange andre løsninger virker det spennende, men etter å ha sett mange feilslåtte prosjekter, så er jeg bare betinget optimist.

Flytende fremskritt

I forrige uke klippet næringsminister Trond Giske snora for Sway sin prototype på et konsept for flytende vindturbiner. Denne gangen er det en 1:5 skalamodell som åpnes, men en fullskalamodell er planlagt bygd i 2013. Amerikanske Principle Power og nederlandske Blue H planlegger prototypetesting av sine konsepter for flytende vindturbiner i nær framtid. Også franske, tyske og britiske selskap har konsepter for flytere på blokka.

Norge er blant de med Europas beste vindressurser utaskjærs. Dessverre har vi få steder med grunt nok vann til å installere de ”klassiske” havvindturbinene vi kjenner fra Danmark og Tyskland. Energikrevende land som USA og Japan er i samme situasjon. Med dypt vann blir fundamentering og installasjon veldig dyrt. Det er her man ser for seg at flytende vindturbiner kan bli vel så lønnsomt som bunnfaste turbiner. Havvindkraft er per dags dato ikke lønnsomt her i landet. Men om noen år kan knapphet av olje og gass, klimakrav og økt etterspørsel ha drevet energiprisen opp. Har man i mellomtiden forsket fram effektive løsninger for bygging, installasjon og drift av havvindturbiner, slik at investeringskostnad per megawatt går ned, vil situasjonen bli en helt annen.

Terawatt med energi fra solceller - er det mulig?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan solcellemarkedet tar av, det har vokst med ca 40% per år de siste ti årene, og fra 2009 til 2010 var det nesten en fordobling i produksjonen av solceller. Dette er bl.a. Alf Bjørseth glad for. Det er ingen som tror at denne utviklingen vil snu eller stoppe opp med det første, så vi kommer ganske snart til å se at solceller kommer til å stå for en svært stor del av energiproduksjonen i mange land.

Jeg var nylig på en stor materialteknologikonferanse i Nice i Frankrike, der den største av parallellsesjonene hadde fokus på materialteknologi for solceller. Mange av de som holdt foredrag var selvsagt veldig positive på grunn av den eksplosive økningen i solcelleproduksjonen, men det henger likevel en stor sky på himmelen. En av de mest interessante presentasjonene jeg var på på konferansen hadde tittelen "Resource limitations to TW-scale photovoltaics", holdt av professor C. S. Tao fra Universitetet i Texas. Han snakket om at en av de virkelig store problemene med å dekke vårt store energibehov med strøm fra solceller ikke er tilgangen på sol, men tilgangen på enkelte materialer.

Bilen ut av byen

Jeg har nå bodd i Barcelona i et par måneder. Av de tingene jeg misliker med å bo denne byen kommer en forholdsvis innholdsrik bilpark høyt opp på lista. På mine daglige sykkelturer, hvor jeg bruker det godt utbygde bysykkelsystemet i byen, prøver jeg å smile og sykle lett avgårde, men aggresive bilister og motorsyklister med høyt rusebehov ødelegger mye av idyllen. Tør du virkelig sykle i her? er det mange folk her som spør meg. Ja, det gjør jeg, og jeg gjør det også litt på trass, spesielt når jeg vet grunnen til at gatene renner over av biler.

I dag satt jeg på med en jente som kjørte bil fra et sted i sentrum til et annet. Hvorfor tar du ikke metro? spurte jeg, vel vitende om at hun ville brukt kortere tid med metro enn bil. Svaret er at hun hater kollektivtrafikk, og mer var det ikke å si om det. En annen fyr jeg møtte på her om dagen hadde brukt to timer på å kjøre inn til sentrum fra der han bodde. Hvis han hadde tatt tog og metro ville han brukt tjue (minutter). Grunnen til at han kjørte bil? Han måtte bytte tog/metro to ganger, og det ble for mye.

Det koker ned til hvem man skal ta mest hensyn til. Skal man ta hensyn til folk som misliker å kjøre i samme farkost som ukjente mennesker, eller som ikke orker å bytte kollektivtrafikk mer enn en gang per reise? Eller skal man ta mest hensyn til forurensing, klimagassutslipp, støy, en by hvor verdifullt areal fylles opp av biler og økende antall drepte trafikanter?