Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

Vi har et helt unikt utgangspunkt i Norge for å bli en del av svaret på dette spørsmålet. Vi gjør allerede mye bra innen ren vannenergi og vi kan gjøre det innen ren vindenergi. Kontinentalsokkelen vår inneholder masse verdifull vind (potensialet er anslått til hele 14 000 TWh, ENOVA, 2007) og vi har bygget opp en unik offshore kompetanse gjennom det å utvinne olje og gass fra et av verdens mest værharde områder. Denne kompetansen må vi klare å få brukt på det store voksende verdensmarkedet som nå begynner å ta form. Nemlig offshore vindenergi. Men Norge henger etter. Dog skjer det er del på forskningsfronten. Norge har nemlig etablert to store anerkjente forskningssenter innenfor offshore vind; NOWITECH (Norwegian Research Centre for Offshore Wind Technology) og NORCOWE (Norwegian  Center for Offshore Wind Energy). Utfordringen er nå at mens Norge har satset masse penger og ressurser på vindenergi forskning er det ikke noe hjemmemarked for forskere eller industri til å bryne seg på. Utenom Statoil og Statkraft (som har engasjert seg i bla. de store havvindparkene Doggerbank og Sheringham Shoal) er det bare en håndfull kommersielle selskaper i Norge som seriøst er involvert i offshore vind. Et av disse kjenner jeg godt. Det er StormGeo, der jeg også er ansatt. Vi leverer energivarsler og værvarsler til offshore vind parker i Europa, men lite til hjemlige kunder. Og akkurat det er veldig bekymringsfullt. Hvis all aktivitet rundt de store havvindparkene skjer langt vekke fra vårt hjemmemarked vil det være vanskelig for norsk industri og etter hvert forskningsmiljøer å henge med. Det finnes ikke gode nok incitamenter for storstilt utbygging av havvind her til lands. Vi har allerede en ren elektrisitetsforsyning basert på vannkraft og vi har i over 40 år hatt en særdeles lønnsom petroleumsindustri. Men å hvile på petroleumslaubærene og ikke ta del i fornybaromleggingen vil straffe seg om noen år.

Vi er på en måte blitt fanget i historien vår.  For ut fra Stavanger på slutten av 1960 årene bygget vi opp en industri og teknologi som gjør at ytterligere petroleumsproduksjon gir oss gunstige ”stordriftsfordeler”. Alt svirrer rundt oljeøkonomien og all annen fornybar energi blir for dyrt.  Vi er fanget inn av rørgatene på Kårstø og alle plattformene i havgapet. Vi har bygget oss selv en barrière mot et fornybart klimavennlig samfunn. Og kanskje er det nettopp derfor at det er for lite aktivitet på fornybar energi i Norge, selv om vi vet hvor alvorlige konsekvensene er. Men vi må ikke glemme at det er vi som bestemmer hva som skal være lønnsomt. Den første oljen vi pumpet opp av havområdene våre var også veldig dyr. At en liter olje er billigere enn en liter melk er noe vi har klart å skape ved å være effektive og smarte. Det er altså ingen naturlov som sier at olje skal være billigere enn melk. Offshore vind er dyrt nå, men vindenergi har allerede blitt billigere og det kan bli enda billigere. Om vi vil det og om vi bruker de økonomiske virkemidler rett. Vi må få markedskreftene til å spille på miljøets premisser og det går bare an ved å sette en pris på naturressurser og en kost på forurensning  Men vi må ville det! Og det er her det skorter.