Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

Trenger vi smart strøm?

av William Throndsen, Stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, og tilknyttet CenSES

Q: Trenger Norge smart strøm?
A: Hva er smart strøm?

Noen ganger opplever vi såkalte strømkriser i Norge. I ulikhet med andre land vi ikke kan sammenligne oss med er våre kriser som oftest begrenset til mildt ubehagelige økninger i strømprisen, dertil påfølgende medieoppslag om nevnte økninger i strømprisen, etterfulgt av at et opplevd ‘politisk ansvar’ dukker opp. Det var kanskje nettopp et slikt ansvarstagende som etter strømkrisa 2006/2007 førte til at såkalt smart strøm, eller Automatiske Måle- og Styringssystemer for strøm (AMS) på ordentlig ble satt på agendaen i 2007. Det var da Olje- og energidepartementet gjorde det til et uttalt mål i budsjettforslaget sitt for 2006-2007, og satte Vassdrags- og energidirektoratet på saken med «å fortsette utredningene om AMS» men nå også med «mål om å implementere nye teknologier i energimarkedet» [i]. Den gangen ble denne teknologien sett på som en rask og grei teknologisk fiks på det som i hovedsak dreide seg om et fordelingsproblem: strømmen nådde ikke frem fordi ledningene i sentralnettet var for tynne, midt-Norge var en flaskehals. Daværende Olje- og energiminister Terje Riis-Johannesen, under press fra strømkrisen og lidelsene den førte med seg, søkte å utnytte denne teknologiske fiksen for å slå to fluer i en smekk. Først og fremst slapp man unna det man kanskje så på som en større utfordring, nemlig en styrking av sentralnettet, og i tillegg viste man politisk handlekraft ved å bringe en løsning på banen.

Men nå har dette innlegget kanskje begynt i den gale enden, nemlig i den tørre politiske, fremfor den spennende teknologiske.

«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2013? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.

The Roadmap for nuclear fusion: Delayed by funding issues

av Ralph Kube, Stipendiat ved Institutt for fysikk og teknologi, Universitet i Tromsø

Research in fusion energy began in the 1950s when researchers realized the huge energy potential that was possible to harness from this energy source. At the time, tapping the strong nuclear force as energy source was only possible through nuclear fission, which is by splitting unstable heavy nuclei and utilizing the residual heat.

On the one hand, fission plants deliver steadily large amounts of electricity. On the other hand, this same power source has been responsible for large catastrophes, where their far-reaching consequences still difficult to grasp.

So why not harvesting energy through fusion instead, it is safer. Reaction yields for fusion processes are in the same order of magnitude as for fission processes and around 3 orders of magnitude larger than for chemical reactions.

The original idea for a fusion reactor is, as phrased by the French Nobel laureate Pierre-Gilles de Gennes,  "We say that we will put the sun into a box. The idea is pretty. The problem is, we don't know how to make the box." This has been the major research focus in nuclear fusion for the past 40 years, in a nutshell.

To sustain a fusion reaction, one has to heat up gas to some 150.000.000 kelvin so that the gas turns into plasma,

Når får vi en støtteordning for solceller i Norge?

Jeg deltok i dag på et møte arrangert av Zero, med tittelen "Når kommer solcellerevolusjonen til Norge?". Seks innledere fra norske bedrifter og organisasjoner gjorde det klart at det er på høy tid: Danmark fikk installert 70.000 private solcelleanlegg i 2012, og Sverige ligger også langt fremme. Ellers er det jo etterhvert velkjent at Tyskland har gjort mye: Deres solcellekapasitet er på nivå med norsk vannkraft, og de produserer opptil 50% av tysk strøm med solceller på gode sommerdager. I Norge har det skjedd lite siden Kystverket bestemte seg for å bruke solceller på fyrlykter på 1980-tallet. Den gang var solceller en dyr løsning, men i dag kan solceller konkurrere med andre former for energiproduksjon på mange markeder i verden, selv uten subsidier.

Hva er problemet?
OK, Norge henger etter, men hvorfor? Det enkle svaret er at solcelleteknologi ikke har blitt viet den oppmerksomheten som den fortjener i Norge. Solceller har blitt sett på som en kuriositet, en dyr form for energiproduksjon som kan brukes der det ikke eksisterer noe alternativ.

Faktum er at solceller i dag er billig. Og det er mainstream: Av ny kapasitet for elektrisitetsproduksjon i Europa sto PV for den største andelen i 2012, større enn både vindkraft, gasskraft og kullkraft.

Norsk petroleum og fattigdom utenfor Norge

OED og en i stor grad samlet regjering bestående av SV, AP og SP bruker til stadighet påstanden:

"Norge må produsere mer petroleum fordi verden trenger mer energi for å få flere mennesker ut av fattigdom".

Denne og lignende påstander hører vi i tide og utide, og den brukes for å forsvare alt fra åpning av nye områder for leting og produksjon av petroleum på norsk sokkel til Statoils omdiskuterte oljesand-prosjekt i Canada.

Det er noe grunnleggende galt med denne påstanden. Hver gang jeg hører den blir jeg overrasket over regjeringspartienes evne til å kontinuerlig hjernevaske seg selv til å tro på en så opplagt feil slutning.

Hva er riktig?
Verdens mest fattige har i dag dårlig tilgang på energi. Det er 1.6 milliarder mennesker som lever uten tilgang til elektrisitet i dag, ifølge IEA (tall fra 2005). For økt levestandard trenger disse menneskene tilgang til energi for bla. transport, utdanning, underholdning, helse og matlaging. Verden trenger altså mer energi.

Hva er feil?
Det er ikke gitt at Norges produksjon av petroleumsprodukter vil hjelpe folk utenfor Norge å komme ut av fattigdom. Mer petroleum på markedet vil muligens føre til en marginal reduksjon i prisene på petroleumsprodukter, men ikke nok til å gjøre produktene vesentlig mer tilgjengelig for verdens fattige. Det som skjer, når vi i Norge produserer petroleumsprodukter og selger dem på det internasjonale markedet, er derimot en transport av finansmidler fra resten av verden og til Norge, et av verdens rikeste land. Det bidrar dermed til å øke forskjellen på fattige og rike land i verden fremfor å redusere den.

Fornybar energi på flyttefot

I den siste tiden har det dukket opp lite oppløftende fornybar energi-nyheter som "Fred Olsen Renewables ditches 415MW Forth Array in Scotland” og ”Spanish solar sector slams 45% cut in PV tariffs”.

Selv om fornybarmarkedet har fått noen enkelte tilbakeslag i Europa i det siste er det ikke på vei ned, det er bare på flyttefot. For samtidig har man kunnet lese overskrifter som “South Korea achieves record solar-related sales in 2010”, "Nordex gets 45MW Turkey wind turbine order”, ”South Korea confirms massive offshore wind plan” og "Vestas gets 77.4MW Argentina wind turbine order”.

Markedet for fornybar energi har lenge vært drevet av subsidieordninger i store land som Tyskland og Spania, som nå har varslet kutt i subsidiene. Samtidig har antall land med politiske målsetninger for fornybar energi økt kraftig de siste årene, fra 45 i 2005 til 85 i 2009, hvorav 83 av disse har en form for subsidieordning for fornybar energi.

Ettersom prisene på fornybar energi synker og knappheten på fossile ressurser blir mer åpenbar, øker antall land som ser mulighetene i fornybar energi og sikker energitilførsel.

Norge: Prektige miljømål - lite handling

Aftenposten skriver i dag om at EU presser Norge til grønt krafttak. Det handler om at Norge skal ta sin del av dugnaden i Fornybardirektivet, som skal danne grunnlaget for at EU under ett får 20% av energien fra fornybare energikilder innen 2020. Selv om Norge allerede har en stor andel fornybar energi i forhold til andre land, har vi fortsatt enorme uutnyttede ressurser. Dersom Regjeringen godtar at EU setter ambisiøse mål for utbygging av fornybar energi i Norge, kan dette danne grunnlaget for at vi får tilstrekkelig tilgang på energi i fremtiden, i tillegg til at vi kan eksportere ren strøm til resten av EU.

Norge må forhandle frem en ambisiøs plan for fornybar energi frem mot 2020, sammen med EU. Dette arbeidet er på overtid for lenge siden, vi vil se resultater!

Hvis du er interessert i Fornybardirektivet og hva dette kan bety for Norge, anbefaler jeg Bellonameldingen, som skriver bra om dette på side 108 og utover.

Offshore vindkraft og framtiden

Offshore vindkraft fått mye oppmerksomhet i Norge de seneste årene, helt siden Hydro lanserte sitt Hywindkonsept, og Sway kom på banen med sitt prosjekt. Både politikere og industri har omfavnet disse prosjektene. Og offshore vindkraft, både i fastmontert og flytende form er spådd å kunne bli en ny, stor næring i Norge den dagen da oljen er slutt. Noe jeg da virkelig håper på (hvis ikke hadde jeg vel hatt store problemer med å motivere meg for å forske på nettopp offshore vindkraft). Men det er en liten stemme inni hodet mitt som murrer litt. Av og til lurer jeg på om særlig satsingen på flytende vindturbiner er valgt fordi det ligger så langt fram i tid at dagens politikere tror de slipper å forholde seg til det ferdige produktet.

Da det ble tildelt midler for nye forskningssentre for fornybar energi (FME), ble to av disse tilegnet offshore vindkraft (NOWITECH og NORCOWE), noe som tyder på interesse for å satse på dette fra politikernes side. Men hva kommer så til å skje? Blir det enden på visa når disse senterne har gjort unna forskningen sin. Havner min og andre doktorgradstudenters arbeider i en arkivskuff? For så å bli funnet igjen av studenter på oppdagelsesferd i universitetets ganger om 50 år? Kan det ende opp som tidenes dyreste festtale? Det er vel ikke nødvendig å minne om hvor nære vi er å lande på månen om dagen…

Eller eksisterer det en plan for hva som skal skje videre?

Grønne sertifikater

Økt forbruk, befolkningsvekst og en generelt økende levestandard, gjør at det trengs stadig mer energi for å dekke behovene til mennesker rundt om på kloden. Det snakkes om den store energikrisen, og hvordan man skal klare å dekke energietterspørselen i fremtiden. Samtidig med den voksende energietterspørselen har man den globale klimadebatten som i stor grad omhandler hvordan man kan redusere de store utslippene av klimagasser som ofte kommer i forbindelse med økt forbruk i form av mer transport, mer kraftproduksjon etc. Folk ønsker ikke å senke levestandarden sin for å redusere utslipp av klimagasser som CO2, samtidig som at svaret på utslippsproblematikken gjerne er å få ned forbruket.

Også i Norge merkes et økende forbruk hos befolkningen, og Norge har allerede store CO2-utslipp mye grunnet olje- og gassproduksjon. Spørsmålet er hvordan man både skal få ned CO2-utslipp og møte et økende kraftbehov samtidig. Svaret innebærer ofte å satse på kraftproduksjon fra fornybare energikilder som vind-, biobrensel-, og vannkraft. Ordningen med grønne sertifikater er ett type virkemiddel for å øke andelen kraft fra fornybare energikilder. Grønne sertifikater trenger ikke sees på som et virkemiddel for å få ned utslipp. Meningen med sertifikatene er å møte den voksende energietterspørselen på en mest mulig miljøvennlig måte. En slik ordning vil føre til mer kraftproduksjon fra fornybare energikilder, i tillegg til den eksisterende kraftproduksjonen, uten ytterligere CO2-utslipp.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.