av Lars Kåre Grimsby, PhD Candidate, Noragric, University of Life Sciences, Norway
Status
Siden 1970-tallet har man forsøkt å utvikle og forsyne mennesker i utviklingsland med mer effektive vedovner, enkel biogass- og gassifiseringsteknologi, mikrovannkraft og solcellepaneler. Gjennom disse årtiene med bistandsintervensjoner har det etterhvert utviklet seg en kontrasterende todeling i tradisjonell og moderne energi (Goldemberg og Teixeira Coelho 2004). På den ene siden har man de ønskelige egenskapene som ren energi, høy virkningsgrad og mulighet til å levere kraft til nye teknologier og behov i industri og husholdninger i utviklingsland. På den andre siden har man tradisjonell energi, typisk billedliggjort ved en kvinne med rødsprengte øyne som sitter med ei gryte over et rykende bål eller kvinner som bærer tunge bører med ved.
 |
| Figur 1. Ingen røyk uten ild. Mikrokjøkken fyrt på lokal fornybar energi (Lars Kåre Grimsby) |
Kriser
Energifattigdom kom for alvor på den internasjonale dagsordenen i kjølvannet av den internasjonale oljekrisa i 1973. Den raske prisstigningen på olje gjorde at folk flest tok innover seg i hvilken grad samfunnet hadde blitt avhengig av en ikke-fornybar ressurs. I Norge tok Kong Olav trikken og bensin ble rasjonert med kuponger. Radikale aktivister som Ivan Illich (1974) skrev om hvordan alle verdens fartsgrenser burde senkes til sykle-fart for å jevne ut forskjellene på fattig og rik, og å bruke energi mer fornuftig. Samtidig fikk FN og bistandsorganisjasjoner øynene opp for «den andre energikrisa»: ikke-bærekraftig bruk av ved i utviklingsland (Eckholm 1973). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine vekstmodeller for skog projiserte at med fremtidig økende uttak av biomasse til ved og rydding av land for jordbruk, så ville enorme soner i vestlige og østlige Afrika, og India være tilnærmet avskoget innen år 2000 (for et historisk innblikk, les Arnold et al. 2003). Dette ville bety økt byrde på kvinner som måtte bære ved over lengre avstander, samt økt bruk av enda skitnere brennstoff enn ved; for eksempel tørket kumøkk og andre biprodukter fra landbruket.
