En konstruert energikrise: løsninger

av Lars Kåre Grimsby, PhD Candidate, Noragric, University of Life Sciences, Norway

Status

Siden 1970-tallet har man forsøkt å utvikle og forsyne mennesker i utviklingsland med mer effektive vedovner, enkel biogass- og gassifiseringsteknologi, mikrovannkraft og solcellepaneler. Gjennom disse årtiene med bistandsintervensjoner har det etterhvert utviklet seg en kontrasterende todeling i tradisjonell og moderne energi (Goldemberg og Teixeira Coelho 2004). På den ene siden har man de ønskelige egenskapene som ren energi, høy virkningsgrad og mulighet til å levere kraft til nye teknologier og behov i industri og husholdninger i utviklingsland. På den andre siden har man tradisjonell energi, typisk billedliggjort ved en kvinne med rødsprengte øyne som sitter med ei gryte over et rykende bål eller kvinner som bærer tunge bører med ved.

Figur 1. Ingen røyk uten ild. Mikrokjøkken fyrt på lokal fornybar energi
(Lars Kåre Grimsby)

Kriser

Energifattigdom kom for alvor på den internasjonale dagsordenen i kjølvannet av den internasjonale oljekrisa i 1973. Den raske prisstigningen på olje gjorde at folk flest tok innover seg i hvilken grad samfunnet hadde blitt avhengig av en ikke-fornybar ressurs. I Norge tok Kong Olav trikken og bensin ble rasjonert med kuponger. Radikale aktivister som Ivan Illich (1974) skrev om hvordan alle verdens fartsgrenser burde senkes til sykle-fart for å jevne ut forskjellene på fattig og rik, og å bruke energi mer fornuftig. Samtidig fikk FN og bistandsorganisjasjoner øynene opp for «den andre energikrisa»: ikke-bærekraftig bruk av ved i utviklingsland (Eckholm 1973). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine vekstmodeller for skog projiserte at med fremtidig økende uttak av biomasse til ved og rydding av land for jordbruk, så ville enorme soner i vestlige og østlige Afrika, og India være tilnærmet avskoget innen år 2000 (for et historisk innblikk, les Arnold et al. 2003). Dette ville bety økt byrde på kvinner som måtte bære ved over lengre avstander, samt økt bruk av enda skitnere brennstoff enn ved; for eksempel tørket kumøkk og andre biprodukter fra landbruket.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.

Var det riktig å bygge ut Altakraftverket?

Var det riktig i sin tid å bygge ut Altakraftverket?
Fra slutten av 60-tallet tårnet konflikten seg opp mellom naturvernere og kraftutbyggere. Teknologien i kraftutbyggingen var kommet så langt at reguleringene kunne utføres langt mer omfattende enn tidligere, og mange følte at vannkraften hadde fått for mye armslag. Naturvern ble satt på dagsorden, og var kommet for å bli. Sivil ulydighet ble første gang benyttet av en aksjonsgruppe med Arne Næss i spissen under Mardøla-aksjonen i Møre og Romsdal på sommeren 1970, og ble i enda sterkere grad benyttet ved Altautbyggingen seinere.

Planene for Altavassdraget var enorme, men ble til syvende og sist en anelse reduserte. Likefremt har kraftverket demmet ned flotte naturområder. Nå brukes Altakraftverket som en uoffisiell måleenhet for å sette størrelsen til andre kraftverk i perspektiv. Ett Altakraftverk tilsvarer altså 150 MW og 655 GWh. Kanskje er måleenheten blitt så populær nettopp fordi konsekvensene av Altakraftverket i sin var så enorme og at det faktiske utbyttet bare var sånn halvveis tilfredsstillende?

Ok, Altakraftverket har ødelagt mye natur og hatt en rekke andre konsekvenser. Men hvordan skulle man ellers klart å skaffe 655 GWh med elektrisk strøm til utvikling av Finnmarks-regionen? Muligens er det et paradoks at aktivistene i sin tid etterspurte strøm i teltene sine for å lese sakspapirene imot kraftverket.