Norge, Europas batteri?

Når mer fornybar energi som vind- og solenergi integreres i energiforsyningssystemet medfører det mer varierende energiproduksjon og større uforutsigbarhet enn i dagens system. I et kraftsystem er det to alternativer for å balansere strømproduksjonen og -etterspørselen. Enten driver man kraftverkene slik at det er balanse mellom produksjon og etterspørsel, som det gjøres i det nåværende kraftsystemet med hjelp av fleksible fossile kraftverk (f. eks. gasskraftverk). Eller man lagrer energi. Førstnevnte blir vanskelig når man tenker på at produksjonen fra vindkraftverk kan variere enormt mellom perioder med mye vind og perioder der det ikke blåser. Det samme problemet har man med solkraft. Derfor er det avgjørende for et fornybart elkraftsystem at det finnes lagringskapasitet.

En mulighet for å lagre energi på en fornybar måte er vannkraft i form av pumpekraft.

I eksisterende scenarioer skjer etablering av pumpekraft ved å utbygge og oppgradere eksisterende kraftanlegg med turbiner og parallelle tunneler for pumping og bruke eksisterende magasin. Kobling av vindkraft og vannkraft er et godt samspill fordi overskuddet fra vindkraft kan lagres i perioder med mye vind og brukes i perioder med mindre vind eller stor kraftetterspørsel. Pumpekraft er en effektiv måte å lagre energi pga. høy virkningsgrad. Et særlig kjennetegn av det norske magasinsystemet er mengden av vann som kan lagres. Vannvolumet er såpass stort at lagringskapasiteten rekker til å balansere over flere uker, mens det er bare døgn i f. eks. Alpene.

Men man må være klar over at også vann- og pumpekraft har sine skyggesider.

Var det riktig å bygge ut Altakraftverket?

Var det riktig i sin tid å bygge ut Altakraftverket?
Fra slutten av 60-tallet tårnet konflikten seg opp mellom naturvernere og kraftutbyggere. Teknologien i kraftutbyggingen var kommet så langt at reguleringene kunne utføres langt mer omfattende enn tidligere, og mange følte at vannkraften hadde fått for mye armslag. Naturvern ble satt på dagsorden, og var kommet for å bli. Sivil ulydighet ble første gang benyttet av en aksjonsgruppe med Arne Næss i spissen under Mardøla-aksjonen i Møre og Romsdal på sommeren 1970, og ble i enda sterkere grad benyttet ved Altautbyggingen seinere.

Planene for Altavassdraget var enorme, men ble til syvende og sist en anelse reduserte. Likefremt har kraftverket demmet ned flotte naturområder. Nå brukes Altakraftverket som en uoffisiell måleenhet for å sette størrelsen til andre kraftverk i perspektiv. Ett Altakraftverk tilsvarer altså 150 MW og 655 GWh. Kanskje er måleenheten blitt så populær nettopp fordi konsekvensene av Altakraftverket i sin var så enorme og at det faktiske utbyttet bare var sånn halvveis tilfredsstillende?

Ok, Altakraftverket har ødelagt mye natur og hatt en rekke andre konsekvenser. Men hvordan skulle man ellers klart å skaffe 655 GWh med elektrisk strøm til utvikling av Finnmarks-regionen? Muligens er det et paradoks at aktivistene i sin tid etterspurte strøm i teltene sine for å lese sakspapirene imot kraftverket.