Climate policies in Norway and the EU

By a group of PhD students who have attended the NorRen Summer School 2013.

Emissions of greenhouse gases (GHG) have become a huge problem worldwide. The global temperature is expected to increase over the next century with potentially devastating consequences. As a part of the Climate and Energy Package the EU decided on the 20-20-20 goal by 2020 with the intention of limiting the global warming to two degrees Celsius by 2050. 20-20-20 refers to a 20 % reduction in GHG emissions, 20 % improvement in energy efficiency, and 20 % use of renewable energy in the EU. In order for this goal to be achieved, Norway set a national target of 67.5 % renewable energy [1]. Figure 1 shows how the GHG emissions are distributed within different sectors in EU and Norway. It is obvious that Norway is in a different situation than the rest of Europe, which will be reflected in the way the country plans to reduce its GHG emissions compared to in the EU.
Figure 1.  Emissions by sector in the EU and Norway in 2009. Adapted from [2,3].

Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2013? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.

Kina renser himmelen

Omtrent i fjor fikk Kina tildelt den ikke spesielt ærefulle tittelen av å være verdens flinkeste land til å slippe ut karbondioksid, metan og andre gasser som vil flytte Middelhavsklimaet til Jæren. Kina slipper nå ut 6,5 Gt CO2, eller drøyt 20 prosent av verdens menneskeskapte utslipp, og fortsatt er karbonintensiteten til den gjengse kineser bare halvparten av den norske. Men la oss sette en strek for kritikken av Kina og heller fokusere på det positive. For i tillegg til å produsere karbondioksid er Kina flinke til å produsere andre ting, som fornybar energi. 

Kina produserer nå 30 prosent av verdens vindmøller, 40 prosent av verdens solceller og 77 prosent av verdens solvarmere. Selv om mye av dette eksporteres, er bildet i ferd med å endre seg.

Kineserne har verdens nest høyeste strømproduksjon fra vindmøller, og vil tidlig neste år fylle myndighetenes 2020-mål på 30 GW installert vindkraft. Klokelig nok er det snakk om å fete opp dette målet til 150 GW. Kina eksporterer 95 prosent av sin egen solcelleproduksjon, men denne andelen vil sannsynligvis synke de nærmeste årene.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.

Årets klimatiltak - Norgesferie

Etter noe diskusjon i heimen har jeg fått gjennomslag for å droppe den obligatoriske utenlandsreisen denne sommerferien.

Jeg er glad i å reise, og har faktisk ikke vært i Norge om sommeren siden 2005. Jeg gleder meg derfor skikkelig til å bli her, reise på korte turer med båt, buss, sykkel og bil. Jeg skal fiske, bade, spise reker og gå på fjellturer, og kunne ikke tenke meg noe bedre sted enn Norge for akkurat det jeg har lyst til å gjøre denne sommeren.

Ifølge Mittklima.no slipper for eksempel en flyreise tur-retur Trondheim-Athen ut ca 1,3 tonn CO2-ekvivalenter per person. Til sammenligning var CO2-utslippet fra en gjennomsnittsnordmann i 2008 11,2 tonn CO2-ekvivalenter (inkludert industri). Det betyr omtrent noe sånt som at man ved hver tur til Sør-Europa legger 10% til sitt utslipp. Dessverre kommer vel heller ikke disse utslippene med på noen land sine statistikker, så vidt jeg vet. Det er jo vanskelig å vite hvem som har ansvaret for utslippene på internasjonale flyvninger (?).