Crafting climate transitions from below

By Roger Andre Søraa, PhD candidate at Center for Technology and Society Department of Interdisciplinary Studies of Culture, NTNU.

The role of craftspeople in climate-friendly buildings

There are about 2.4 million private-residences in Norway. Altogether, Norwegian buildings account for approximately 40% of all land-energy usage. Building and renovating to more climate-friendly houses, for example passive-houses and low-energy houses, can greatly lower the national energy usage. Many interesting projects have been made and are underway, like Powerhouse Brattøra, shown below. 

But who will do the actual building, and what is their role? 

Climate policies in Norway and the EU

By a group of PhD students who have attended the NorRen Summer School 2013.

Emissions of greenhouse gases (GHG) have become a huge problem worldwide. The global temperature is expected to increase over the next century with potentially devastating consequences. As a part of the Climate and Energy Package the EU decided on the 20-20-20 goal by 2020 with the intention of limiting the global warming to two degrees Celsius by 2050. 20-20-20 refers to a 20 % reduction in GHG emissions, 20 % improvement in energy efficiency, and 20 % use of renewable energy in the EU. In order for this goal to be achieved, Norway set a national target of 67.5 % renewable energy [1]. Figure 1 shows how the GHG emissions are distributed within different sectors in EU and Norway. It is obvious that Norway is in a different situation than the rest of Europe, which will be reflected in the way the country plans to reduce its GHG emissions compared to in the EU.
Figure 1.  Emissions by sector in the EU and Norway in 2009. Adapted from [2,3].

Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2013? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.

Klimahensikten med karbonfangst og –lagring

av Helle Augdal Botnen, Stipendiat ved geofysisk institutt, Universitet i Bergen

Karbonfangst og -lagring er et begrep som til tider har vært mye omtalt i media. Særlig i forbindelse med utbyggingen av Mongstad, og åpningen av testfasilitetene der i mai 2012. I hovedsak er det de økonomiske og politiske aspektene ved karbonfangst og -lagring som har blitt viet mest oppmerksomhet i media og under samfunnsdebatt hvilket er som forventet. I mens forsvinner selve hensikten med å utføre nettopp karbonfangst og -lagring noe grunnet manglende fokus. I dette blogginnlegget er hensikten å belyse hva som er ønsket effekt av karbonfangst og -lagring.

Hovedhensikten med karbonfangst og -lagring er å fange opp CO₂ under produksjon og raffinering av olje og gass, for å lagre gassen slik at den ikke blir sluppet ut i atmosfæren. Dette for å redusere utslipp av CO₂ til atmosfæren, og dermed redusere total mengde antropogent CO₂ i atmosfæren over tid. Likevel, hvorfor vurderer vi en så omdiskutert metode for reduksjon av antropogent CO₂?

Kina renser himmelen

Omtrent i fjor fikk Kina tildelt den ikke spesielt ærefulle tittelen av å være verdens flinkeste land til å slippe ut karbondioksid, metan og andre gasser som vil flytte Middelhavsklimaet til Jæren. Kina slipper nå ut 6,5 Gt CO2, eller drøyt 20 prosent av verdens menneskeskapte utslipp, og fortsatt er karbonintensiteten til den gjengse kineser bare halvparten av den norske. Men la oss sette en strek for kritikken av Kina og heller fokusere på det positive. For i tillegg til å produsere karbondioksid er Kina flinke til å produsere andre ting, som fornybar energi. 

Kina produserer nå 30 prosent av verdens vindmøller, 40 prosent av verdens solceller og 77 prosent av verdens solvarmere. Selv om mye av dette eksporteres, er bildet i ferd med å endre seg.

Kineserne har verdens nest høyeste strømproduksjon fra vindmøller, og vil tidlig neste år fylle myndighetenes 2020-mål på 30 GW installert vindkraft. Klokelig nok er det snakk om å fete opp dette målet til 150 GW. Kina eksporterer 95 prosent av sin egen solcelleproduksjon, men denne andelen vil sannsynligvis synke de nærmeste årene.

Slått av svenskene

En gang, da jeg begynte på siv.ing.-studiet Energi og Miljø, ble det referert mye til målene om 10 TWh fornybar energi/energisparing innen 2010, hvorav 3 TWh skulle komme fra vindkraft. Det er vel lenge siden de fleste skjønte at det ikke kom til å gå, og det var vel noen forsiktige forsøk på å omdefinere dette målet fra ferdig utbygd til påbegynt. Uten at det hjalp på måloppnåelsen.

Nå viser det seg at svenskene har klart det vi ikke har klart. Noe som bare bekrefter inntrykket av Norge som sinke innen ny fornybar energisektoren, til tross for at Soria Moria-erklæringen sier det stikk motsatte. Desverre så virker det ikke som det er noe man får mye tyn for, utenfor forskningsmiljøer og miljøvernorganisasjoner.

Derfor lurer jeg på: Har klimaspørsmålet gått av moten i media, og dermed mistet interessen hos nordmenn? Og er politikere avhengig av å ha en blitzlampe i ansiktet for å følge opp en sak? Er vi så korttenkte at alt som ikke kommer med fete typer i avisen går i glemmeboka?

Grønne sertifikater

Økt forbruk, befolkningsvekst og en generelt økende levestandard, gjør at det trengs stadig mer energi for å dekke behovene til mennesker rundt om på kloden. Det snakkes om den store energikrisen, og hvordan man skal klare å dekke energietterspørselen i fremtiden. Samtidig med den voksende energietterspørselen har man den globale klimadebatten som i stor grad omhandler hvordan man kan redusere de store utslippene av klimagasser som ofte kommer i forbindelse med økt forbruk i form av mer transport, mer kraftproduksjon etc. Folk ønsker ikke å senke levestandarden sin for å redusere utslipp av klimagasser som CO2, samtidig som at svaret på utslippsproblematikken gjerne er å få ned forbruket.

Også i Norge merkes et økende forbruk hos befolkningen, og Norge har allerede store CO2-utslipp mye grunnet olje- og gassproduksjon. Spørsmålet er hvordan man både skal få ned CO2-utslipp og møte et økende kraftbehov samtidig. Svaret innebærer ofte å satse på kraftproduksjon fra fornybare energikilder som vind-, biobrensel-, og vannkraft. Ordningen med grønne sertifikater er ett type virkemiddel for å øke andelen kraft fra fornybare energikilder. Grønne sertifikater trenger ikke sees på som et virkemiddel for å få ned utslipp. Meningen med sertifikatene er å møte den voksende energietterspørselen på en mest mulig miljøvennlig måte. En slik ordning vil føre til mer kraftproduksjon fra fornybare energikilder, i tillegg til den eksisterende kraftproduksjonen, uten ytterligere CO2-utslipp.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.

Klimaskepsis

Såkalte klimaskeptikere er svært synlige i det norske mediebildet, som for eksempel i det som startet med artikkelen "Lei av CO2-hysteriet" i Teknisk Ukeblad i høst, som førte til en hel flom av artikler og leserinnlegg. Saker som disse kan gi inntrykk av at det er to separerte leire av forskere i norsk akademia, som er uenige om hvorvidt klimaforandringer er noe vi trenger å ta hensyn til i det hele tatt.

I kveld arrangerte Norsk Klimanettverk et debattmøte om dette temaet på Litteraturhuset i Oslo. I debattpanelet deltok det to personer som hadde interessante synspunkter; en klimaforsker (Pål Prestrud) og en "klimaskeptiker" (Kjell Stordahl). I tillegg deltok tre journalister, en Høyre-politiker og en Oslo-synser, som like godt kunne holdt kjeft alle sammen. Det vil si, det var interessant å se saken fra media sitt synspunkt. For dem er det nemlig vanvittig interesse rundt sakene som har med "klimaskepsis" å gjøre, og de tjener masse lesere på å gang på gang konfrontere seriøse klimaforskere mot mindre seriøse klimagranskere med sterke meninger. Siden de får masse oppmerksomhet for disse sakene, kan man jo egentlig heller ikke klandre journalistene for den jobben de gjør, for de gjør jo akkurat det det en journalist gjerne er ansatt for å gjøre, nemlig å skrive artikler som folk gjerne vil lese.

Men, etter å ha sett denne debatten slår det meg at det mangler noe. Det mangler en person som kaldt og upartisk kan fortelle hvem klimaskeptikerne egentlig er, og hva de egentlig vil. Og som samtidig kan fortelle hvem klimaforskerne er, og om det er noen grunn til å tro at de ønsker sette opp en konspirasjon mot borgerne av verdenssamfunnet for å få slutt på bruk av fossile energikilder. Kunne dette være et forskningsprosjekt, kanskje?

Kva kan vi eigentlig gjere?

Eg deltok på "Kunnskapsbyen forum" i går, der klimaproblematikken og dens løyningar sto på agendaen. Med "Kunnskapsbyen" meiner vi her Kjeller/Lillestrøm, ein stad med høg konsetrasjon av teknologibedrifter, særkilt innan energiteknologi. Det var difor mange teknologar til stades, og eg kan vel trygt seie at det prega møtet.

Eg regner meg sjølv i høgste grad for å være energiteknolog, og det som kom fram på møtet fall derfor i god jord, der vi fekk foredrag om rolla vindkraft, solceller og vatnkraft speler for å finne løysinger til klimaproblemet. Men sjølv om eg er teknolog, liker eg også banale spørsmål. Gjerne med tilsvarande banale svar.

På sjølve innkallinga til møtet vart følgjande svært banale og nære spørsmål stilt: "Kva kan vi i Lillestrømområdet gjere for å bidra til å løyse klimaproblemet?".

Spørsmålet er svært enkelt, og men vi fekk ikkje noko godt svar på spørsmålet på møtet. Eg vil difor gjerne besvare spørsmålet her.

Ti gode grunner til å jobbe med solcelleforskning

Jeg begynner om under en måned i ny jobb, som PhD-stipendiat skal jeg forske på solceller på Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller. Jeg skal jobbe med det som kalles for tandemceller, basert på vanlig silisium, men med et spennende lag oppå. For dem som lurer på hva tandemceller er for noe, er det kort forklart en dobbel solcelle, der hver av de to cellene tar opp forskjellige frekvenser (farger) av lyset fra sola. Slik kan effekten til solcellene i teorien nesten dobles. Problemet er at det blir litt dyrere enn vanlige solceller. Denne typen teknologi er i dag stort sett i bruk kun i satelitter, og til en viss grad i "vanlige" solenergiverk med konsentratorspeil.

Her er ti grunner til at solceller appellerer så mye til meg:

1. Det er nesten magisk.
Det tok meg over tre år med universitetsstudier for å forstå hvordan en fotovoltaisk solcelle faktisk fungerer, og jeg syntes at det rett og slett er ganske fantastisk at vi klarer å lage elektrisk strøm direkte fra lys, uten å gå via noe som helst form for tradisjonell generator eller annen mekanikk.

2. 10.000 ganger mer enn vi trenger.
Solenergien som treffer jorda til en hver tid tilsvarer ca. 10.000 ganger menneskenes energiforbruk. Det er med andre ord nok å ta av, og i mange land vil bare det å dekke taket på alle bygninger med solcellepaneler teoretisk sett være nok til å dekke hele landets energiforbruk.

3. Nesten null CO2.
Når solceller først er produsert og installert, slipper de ikke ut noe som helst forurensing i løpet av sin levetid. Produksjonen vil nødvendigvis forårsake en del utslipp, en NTNU-studie anslår at CO2-utslippene forbundet med produksjon av solceller er på ca. 24 gram per produsert kWh. Men dette er lite i forhold til andre energikilder, gjennomsnittet for elektrisitetsproduksjon i Europa ligger på rundt 500 g/kWh.

4. Solceller lages av stein.
Dagens kommersielle solceller lages stort sett av silisium. Silisium er, etter oksygen, det grunnstoffet det finnes mest av i verden.

Årets klimatiltak - Norgesferie

Etter noe diskusjon i heimen har jeg fått gjennomslag for å droppe den obligatoriske utenlandsreisen denne sommerferien.

Jeg er glad i å reise, og har faktisk ikke vært i Norge om sommeren siden 2005. Jeg gleder meg derfor skikkelig til å bli her, reise på korte turer med båt, buss, sykkel og bil. Jeg skal fiske, bade, spise reker og gå på fjellturer, og kunne ikke tenke meg noe bedre sted enn Norge for akkurat det jeg har lyst til å gjøre denne sommeren.

Ifølge Mittklima.no slipper for eksempel en flyreise tur-retur Trondheim-Athen ut ca 1,3 tonn CO2-ekvivalenter per person. Til sammenligning var CO2-utslippet fra en gjennomsnittsnordmann i 2008 11,2 tonn CO2-ekvivalenter (inkludert industri). Det betyr omtrent noe sånt som at man ved hver tur til Sør-Europa legger 10% til sitt utslipp. Dessverre kommer vel heller ikke disse utslippene med på noen land sine statistikker, så vidt jeg vet. Det er jo vanskelig å vite hvem som har ansvaret for utslippene på internasjonale flyvninger (?).

Hytteseminar

Helga 25.-26. april gjennomførte tankesmia sitt første seminar på Lyngbråten-hytta ved Lian, rett utenfor Trondheim. Kristianne Ervik ledet seminaret, og tankene fikk løpe fritt frem og tilbake mellom fremtid og nåtid mens vi var innom forventinger, teknologiske løsninger, holdninger, politikk og folk flest.

Det var stor enighet om at teknologi må være en del av løsningen på klimaproblematikken, men vi trenger mer enn som så. Mye avhenger i dag av folks holdninger til bærekraftighet og klimaproblematikk, og vi ser et behov for å jobbe med disse. Men det må også tilrettelegges for å velge klimavennlig, det må gjøres enkelt.

Det ble etter seminaret valgt ut en gruppe på 5-6 personer, som skal jobbe videre med resultatene fra helgas seminar.

Stiftelse av tankesmien

Da olje- og energiminister Terje Riis-Johansen 12. februar 2009 besøkte NTNU og SINTEF i anledning uttdelingen av de nye forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME), hadde han med seg en utfordring til studentene. Olje- og energidepartementet (OED) ønsket å gi studenter og unge forskere en sjanse til å bli hørt, og det ble oppfordret til å etablere en gruppe med stipendiater og studenter knyttet opp til de nye FME-sentrene for å diskutere store linjer i energi- og klimapolitikken. Spørsmålet statsråden rettet til studentene, var;
"Hvordan kan Norge bidra med teknologi for å løse energi- og klimautfordringen?". Svaret på spørsmålet vet vi fortsatt ikke, men vi har kommet godt i gang med å sette sammen en gruppe. Vi har nå med oss til sammen 14 studenter, stipendiater og unge forskere knyttet til fagområdene som dekkes av de nye forskningssentrene. I dag hadde vi et møte der de involverte fikk møte hverandre for første gang, og vi har begynt å skissere en plan for det videre arbeidet.

Følgende temaer ble tatt opp til diskusjon;
- Bør vi konsentrere oss om én spesiell teknologi/løsning, eller bør vi se på det store bildet?
- Hva skal vi produsere?
- Skal vi være visjonære eller realistiske?
- Når begynner fremtiden?
- Hva vil OED egentlig ha fra oss?
- Har vi lyst til å svare på det spørsmålet vi har fått?
- Går det an å løse klimautfordringen med teknologi?
- Bør vi lage illustrasjoner?
- Bør vi skrive en kronikk?
- Hvor lang tid tar det å få et resultat?
- Skal vi dra på en hytte?
- Hvilken hytte, og når?