En framtid full av sol?

Egil Krystad, stipendiat ved institutt for materialteknologi, NTNU

Sommeren nærmer seg slutten, og vi nordboere må igjen innstille oss på kaldere dager. Selv har jeg tilbrakt hele sommeren i gamlelandet, og den eneste langturen gikk til Lofoten – et sted man må bruke ullgenseren merkverdig mye i løpet av juli til tross for at sola skinner nesten døgnet rundt. Og som forsker innenfor solenergi er det lett å la tankene vandre. For hvordan ville det egentlig vært om solenergi var i mer utstrakt bruk her til lands? Ville sol som energikilde egentlig kunnet spilt en rolle i energiforsyningen? Hadde vi kanskje kunnet utnytte sola skikkelig bare i noen måneder hvert år? Og er det stor forskjell på å bruke solceller i regntunge Bergen imot for eksempel på det solfylte Sørlandet? Disse spørsmålene er det ikke bare jeg som har stilt meg, men også mange huseiere rundt om i landet, og antakelig i større grad etter hvert som prisene på solanlegg fortsetter å synke slik de har gjort de siste åra. I starten av 2009 måtte man ut med 4.5 euro pr watt (så et dugelig anlegg på 2 kW ville kostet 9000 euro, sett bort fra montering og omformere) – allerede i 2012 hadde prisen blitt halvert, og den synker fortsatt.

Enn så lenge er likevel problemstillingen om hvorvidt solceller er lønnsomt for en privatperson i Norge veldig enkel: Svaret er stort sett nei. Vi er velsignet med å kunne hente billig kraft ut fra vassdragene våre. Og er det noe Norge er dekket av, er det vel heller vann enn sol. Heller ikke finnes det noen systematisk rabatt og innarbeidet ordning som gir gjenytelse for ubrukt solstrøm som mates inn på nettet. Ennå. Og til sist kan vi ta med at selve installasjonen i de aller fleste tilfeller blir voldsomt dyr fordi vi ikke har noe etablert miljø med montører og veldig få bedrifter som konkurrerer. Dette siste er mer en ond sirkel som jeg selv har tro på at vi vil kunne komme oss ut av. Og når dét skjer, er det mye som kan løsne.

Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

En konstruert energikrise: løsninger

av Lars Kåre Grimsby, PhD Candidate, Noragric, University of Life Sciences, Norway

Status

Siden 1970-tallet har man forsøkt å utvikle og forsyne mennesker i utviklingsland med mer effektive vedovner, enkel biogass- og gassifiseringsteknologi, mikrovannkraft og solcellepaneler. Gjennom disse årtiene med bistandsintervensjoner har det etterhvert utviklet seg en kontrasterende todeling i tradisjonell og moderne energi (Goldemberg og Teixeira Coelho 2004). På den ene siden har man de ønskelige egenskapene som ren energi, høy virkningsgrad og mulighet til å levere kraft til nye teknologier og behov i industri og husholdninger i utviklingsland. På den andre siden har man tradisjonell energi, typisk billedliggjort ved en kvinne med rødsprengte øyne som sitter med ei gryte over et rykende bål eller kvinner som bærer tunge bører med ved.

Figur 1. Ingen røyk uten ild. Mikrokjøkken fyrt på lokal fornybar energi
(Lars Kåre Grimsby)

Kriser

Energifattigdom kom for alvor på den internasjonale dagsordenen i kjølvannet av den internasjonale oljekrisa i 1973. Den raske prisstigningen på olje gjorde at folk flest tok innover seg i hvilken grad samfunnet hadde blitt avhengig av en ikke-fornybar ressurs. I Norge tok Kong Olav trikken og bensin ble rasjonert med kuponger. Radikale aktivister som Ivan Illich (1974) skrev om hvordan alle verdens fartsgrenser burde senkes til sykle-fart for å jevne ut forskjellene på fattig og rik, og å bruke energi mer fornuftig. Samtidig fikk FN og bistandsorganisjasjoner øynene opp for «den andre energikrisa»: ikke-bærekraftig bruk av ved i utviklingsland (Eckholm 1973). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine vekstmodeller for skog projiserte at med fremtidig økende uttak av biomasse til ved og rydding av land for jordbruk, så ville enorme soner i vestlige og østlige Afrika, og India være tilnærmet avskoget innen år 2000 (for et historisk innblikk, les Arnold et al. 2003). Dette ville bety økt byrde på kvinner som måtte bære ved over lengre avstander, samt økt bruk av enda skitnere brennstoff enn ved; for eksempel tørket kumøkk og andre biprodukter fra landbruket.

Bilen ut av byen

Jeg har nå bodd i Barcelona i et par måneder. Av de tingene jeg misliker med å bo denne byen kommer en forholdsvis innholdsrik bilpark høyt opp på lista. På mine daglige sykkelturer, hvor jeg bruker det godt utbygde bysykkelsystemet i byen, prøver jeg å smile og sykle lett avgårde, men aggresive bilister og motorsyklister med høyt rusebehov ødelegger mye av idyllen. Tør du virkelig sykle i her? er det mange folk her som spør meg. Ja, det gjør jeg, og jeg gjør det også litt på trass, spesielt når jeg vet grunnen til at gatene renner over av biler.

I dag satt jeg på med en jente som kjørte bil fra et sted i sentrum til et annet. Hvorfor tar du ikke metro? spurte jeg, vel vitende om at hun ville brukt kortere tid med metro enn bil. Svaret er at hun hater kollektivtrafikk, og mer var det ikke å si om det. En annen fyr jeg møtte på her om dagen hadde brukt to timer på å kjøre inn til sentrum fra der han bodde. Hvis han hadde tatt tog og metro ville han brukt tjue (minutter). Grunnen til at han kjørte bil? Han måtte bytte tog/metro to ganger, og det ble for mye.

Det koker ned til hvem man skal ta mest hensyn til. Skal man ta hensyn til folk som misliker å kjøre i samme farkost som ukjente mennesker, eller som ikke orker å bytte kollektivtrafikk mer enn en gang per reise? Eller skal man ta mest hensyn til forurensing, klimagassutslipp, støy, en by hvor verdifullt areal fylles opp av biler og økende antall drepte trafikanter?

Transport inn i fremtiden

Econ Pöyry slapp nylig rapporten "Et nytt transportparadigme i emning", som ble skrevet på oppdrag av Samferdselsdepartementet. Rapporten skisserer et paradigmeskifte i hvordan vi transporterer oss, fra dagens fossilparadigme til fremtidens smartparadigme.

Følgende komponenter vil bli sentrale i smartparadigmet:

1. Elektrisk transport. Elektrisitet gir den mest effektive energiutnyttelsen i transport. Elbiler og mer tog og bane vil være en naturlig utvikling.
2. Digitalisering av transport. Kollektiv transport blir mer tilgjengelig med brukervennlige apps som forteller deg raskt hvordan du skal kombinere ulike transportmidler. I tillegg vil behovet for transport kunne minke etter hvert som vi blir mer vant til å bruke f. eks. videokonferanser.
3. Smarte el-systemer. Med en stor del av bilparken drevet av elektrisitet, kan man skape synergieffekter ved å la transportmidlene lade når det er er overskudd på fornybar elektrisistet fra sol og vind.
4. Deleløsninger. Det er en kulturbetinget oppfatning at alle må ha egen bil. I fremtiden vil vi bli mer vant til deleløsniger som bilkollektiv. Dette vil gi mindre bilbruk og frigjøre mye plass i byområder.

Jeg gleder meg til fremtiden! Dvs., jeg lever jo forsåvidt allerede i fremtiden, siden jeg har elbil, er medlem av Oslo bilkollektiv og stort sett reiser med tog på reiser innen Sør-norge.

Grønne sertifikater

Økt forbruk, befolkningsvekst og en generelt økende levestandard, gjør at det trengs stadig mer energi for å dekke behovene til mennesker rundt om på kloden. Det snakkes om den store energikrisen, og hvordan man skal klare å dekke energietterspørselen i fremtiden. Samtidig med den voksende energietterspørselen har man den globale klimadebatten som i stor grad omhandler hvordan man kan redusere de store utslippene av klimagasser som ofte kommer i forbindelse med økt forbruk i form av mer transport, mer kraftproduksjon etc. Folk ønsker ikke å senke levestandarden sin for å redusere utslipp av klimagasser som CO2, samtidig som at svaret på utslippsproblematikken gjerne er å få ned forbruket.

Også i Norge merkes et økende forbruk hos befolkningen, og Norge har allerede store CO2-utslipp mye grunnet olje- og gassproduksjon. Spørsmålet er hvordan man både skal få ned CO2-utslipp og møte et økende kraftbehov samtidig. Svaret innebærer ofte å satse på kraftproduksjon fra fornybare energikilder som vind-, biobrensel-, og vannkraft. Ordningen med grønne sertifikater er ett type virkemiddel for å øke andelen kraft fra fornybare energikilder. Grønne sertifikater trenger ikke sees på som et virkemiddel for å få ned utslipp. Meningen med sertifikatene er å møte den voksende energietterspørselen på en mest mulig miljøvennlig måte. En slik ordning vil føre til mer kraftproduksjon fra fornybare energikilder, i tillegg til den eksisterende kraftproduksjonen, uten ytterligere CO2-utslipp.

Kva kan vi eigentlig gjere?

Eg deltok på "Kunnskapsbyen forum" i går, der klimaproblematikken og dens løyningar sto på agendaen. Med "Kunnskapsbyen" meiner vi her Kjeller/Lillestrøm, ein stad med høg konsetrasjon av teknologibedrifter, særkilt innan energiteknologi. Det var difor mange teknologar til stades, og eg kan vel trygt seie at det prega møtet.

Eg regner meg sjølv i høgste grad for å være energiteknolog, og det som kom fram på møtet fall derfor i god jord, der vi fekk foredrag om rolla vindkraft, solceller og vatnkraft speler for å finne løysinger til klimaproblemet. Men sjølv om eg er teknolog, liker eg også banale spørsmål. Gjerne med tilsvarande banale svar.

På sjølve innkallinga til møtet vart følgjande svært banale og nære spørsmål stilt: "Kva kan vi i Lillestrømområdet gjere for å bidra til å løyse klimaproblemet?".

Spørsmålet er svært enkelt, og men vi fekk ikkje noko godt svar på spørsmålet på møtet. Eg vil difor gjerne besvare spørsmålet her.

Årets klimatiltak - Norgesferie

Etter noe diskusjon i heimen har jeg fått gjennomslag for å droppe den obligatoriske utenlandsreisen denne sommerferien.

Jeg er glad i å reise, og har faktisk ikke vært i Norge om sommeren siden 2005. Jeg gleder meg derfor skikkelig til å bli her, reise på korte turer med båt, buss, sykkel og bil. Jeg skal fiske, bade, spise reker og gå på fjellturer, og kunne ikke tenke meg noe bedre sted enn Norge for akkurat det jeg har lyst til å gjøre denne sommeren.

Ifølge Mittklima.no slipper for eksempel en flyreise tur-retur Trondheim-Athen ut ca 1,3 tonn CO2-ekvivalenter per person. Til sammenligning var CO2-utslippet fra en gjennomsnittsnordmann i 2008 11,2 tonn CO2-ekvivalenter (inkludert industri). Det betyr omtrent noe sånt som at man ved hver tur til Sør-Europa legger 10% til sitt utslipp. Dessverre kommer vel heller ikke disse utslippene med på noen land sine statistikker, så vidt jeg vet. Det er jo vanskelig å vite hvem som har ansvaret for utslippene på internasjonale flyvninger (?).