Finn en løsning for fremtiden – vinn 50 000 kr!

Hvert andre år deler Grønn Fase ut en pris på kr 50 000 for beste idé/konsept/prosjektskisse som fremmer miljø- og klimavennlig energi. I år er sjansen her igjen.
For tredje gang utlyser vi nå
Grønn fases energipris.

Sist prisen ble delt ut, i 2012, foregikk utdelingen under Technoport i Trondheim, og det var studentene Andreas Michelsen, Stian Mundal og Erik Thorp som vant, med prosjektet RESolar.
Informasjon om prisen spres nå til alle universiteter og høyskoler i Norge, og det er anledning til å delta for både studenter og stipendiater. Vi håper på å få inn mange, gode forslag!

Forslag sendes til post@gonnfase.org, og fristen for å levere inn forslag og ha en sjanse til å vinne 50.000 kr er 1. april. Les mer

Elsertifikater til besvær

Av Gisle Solbu, masterstudent ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, med spesialisering i studier av kunnskap, teknologi og samfunn, NTNU

-Hvis jeg spør deg om Norge burde subsidiere en storstilt utbygging av kraftproduksjon fra fornybare kilder, hva svarer du da?

Argumentene om dårlig kostnadseffektivitet og usikker klimaeffekt har lenge preget debatten om norsk fornybarsatsing. Når elsertifikatmarkedet nå skal mate 26,4 TWh ny kraft fra fornybare kilder inn i markedet er det derfor ikke rart at den samme tvilen forplanter seg ned til de lokale spørsmålene om utbygging.  For samtlige av de 8 vindkraftanleggene som er planlagt på Fosen og i Snillfjord la NVE vekt på Norges forpliktelser i henhold til EUs fornybardirektiv II og det kvantitative målet for elsertifikatmarkedet i sin begrunnelse for vedtakene.  I retur behandlet NVE klager fra naturvernere og lokale interesseorganisasjoner som knyttet usikkerhet til  klimaeffekten ved de samme målene, og som framstilte vindkraftutbygging som dårlig ressursbruk.  I en slik situasjon blir spørsmålet om noe skulle vært gjort annerledes i norsk energi- og klimapolitikk naturlig.

Blant skeptikerne finner vi tidligere statssekretær i miljøverndepartementet og SV-politiker, Heidi Sørensen. Hun har uttalt at elsertifikatloven er ett av de vedtakene hun angrer mest på i sin politiske karriere (NRK Brennpunkt, 2012). I følge Sørensen var ikke konsekvensene grundig nok utredet da et enstemmig Storting vedtok loven  15. Juni 2011 . At man på denne måten legger et godt kunnskapsgrunnlag som premiss for gode politiske beslutninger er et fornuftig utgangs- punkt, men tar vi et tilbakeblikk på prosessen med å innføre elsertifikatmarkedet ser vi at forholdet mellom forskningen og politikken ikke alltid er like enkelt.  Utredningsrapportene og den generelle kunnskapsproduksjonen viser en sameksistens av ulike representasjoner, og vurderingen av elsertifikatene som gode eller dårlige handler derfor i stor grad om tilnærming og faglig innramming.

Valg av maskineriløsning for skip – viktig for både reder og miljø

Av Øyvind S. Patricksson, stipendiat ved Institutt for Marin Teknikk, NTNU

Omkring 80% av verdenshandelen (målt i volum) fraktes av skip [UNCAD, 2012], og om man ser på utslipp i forhold til mengde varer fraktet er skipsfart det desidert mest miljøvennlige alternativet [Nikolakaki, 2012]. Når det er sagt skal det legges til at skipsfarten samlet sett står for en stor del av verdens totale utslipp av blant annet klimagasser. I dag bruker de aller fleste skip marine dieseloljer som brennstoff. Dette er maskinerier som i utgangspunktet er lite miljøvennlige, og påvirker miljøet både globalt ved utslipp av store mengder CO₂, samt lokalt ved blant annet SO_X, NO_X, og PM (partikler) utslipp. Om ikke drastiske tiltak blir gjort vil skipsfarten i Europa i 2020 stå for nesten like mye utslipp av CO₂ som alle landbaserte utslippskilder til sammen [Nikopoulou et al., 2012].

Forurensende skip – på tide med endringer

I prosessen med å gjøre skipsfarten grønnere er det flere ting som må på plass. Regelverk er en av dem, men minst like viktig er det å finne de tekniske løsningene som gir best avkastning for de som sitter med eierinteresser. For å kunne si noe om verdien av de forskjellige tekniske løsningens trengs det avanserte evalueringsmodeller -modeller som kan overbevise redere om at det vil lønne seg å investere i miljøvennlige tiltak.

Elbil i en komfortkultur?

Av Lina H. Ingeborgrud, masterstudent ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, med spesialisering i studier av kunnskap, teknologi og samfunn, NTNU

Å kjøre Nissan Leaf er ingen veldedighetsaktivitet

Norge har i dag flest elbiler per innbygger og høyest andel elbiler av nybilsalget i verden (Figenbaum, Kolbenstvedt, 2013). Jeg skriver masteroppgave i samarbeid med Transnova/Statens Vegvesen med problemstillingen Elbil i en komfortkultur? Sluttbrukeren står i fokus, og her undersøker jeg om og hvordan elbilen oppleves som komfortabel med tanke på våre mobilitetsbehov og krav. Komfort står her i et slags motsetningsforhold til å velge miljø, men høyt forbruk er ikke nødvendigvis det samme som komfort. Komfort er både fysisk og emosjonell velstand, og den emosjonelle komforten synes å være viktig når vi utfører såkalte riktige handlinger – handlinger vi opplever er av betydning for andre enn oss selv.

Bilen – en naturlig del av familien?

Mine informanter legger ikke skylden på politikerne i spørsmål om bil og forurensning, men anklager i større grad seg selv, og alt de burde gjort eller ikke gjort. De forsvarer kjøringen med at det er nødvendig i denne fasen, med denne økonomien eller lignende. Det er særlig viktig å ha bil når man har barn, og bilen betraktes som en nødvendighet for å få familien til å gå rundt. Bilen synes å ha blitt naturlig i hverdagen, men denne naturligheten viser seg å bli mer åpen for forhandling. Det er mulig å se for seg en hverdag uten bil, men helst i en annen livssituasjon. Når bilkjøring stadig er utsatt for debatt, tyder dette på at praksisen ikke er «lukket», det vil si at det ikke er enighet om at problemene knyttet til teknologien er løst (Bijker og Pinch, 1984:6). Bilkomfort er altså ikke en stabil størrelse. Bilen er både venn og fiende. Bilen som en praktisk nødvendighet er fremdeles stabilisert i vår komfortkultur. Allikevel er de symbolske og kognitive aspektene ved bilkjøringen truet, gjennom dårlig samvittighet for miljøet og familiens helse.

The buildings of tomorrow are powered by solar energy

Av Clara Good, stipendiat ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi, Norwegian University of Science and Technology (NTNU)

In Norway, as well as in most countries, buildings account for about 40% of the energy use. By making buildings more energy efficient, we can significantly reduce the global energy demand. The European Union has set ambitious goals for its member countries. In the Energy Performance of Buildings Directive (EPBD), it is declared that “by 2020, all new buildings shall be nearly zero energy buildings” (European Parliament 2010).

Nearly zero energy buildings are very energy efficient buildings that generate most of the energy they need from renewable energy sources on the building itself or nearby. That is, a building that by 2020 all new buildings in the EU will be small-scale power plants.

So how can buildings generate energy? The most obvious answer is: by using solar energy. In fact, it is almost impossible to build a zero energy building without it. 

Making offshore wind more affordable

Ole-Erik Endrerud, PhD Student, NORCOWE, Department of Mechanical and Structural Engineering and Material Science, University of Stavanger

 Offshore wind has been a popular source of renewable energy for some time now, but still, it’s too expensive to spur a large-scale industrial development. My project, which is a part of the Norwegian Centre for Offshore Wind Energy (NORCOWE), is trying to do something about the cost-problem.

 

Figure 1:Screenshot of the simulation model in action. This is from running a case with the offshore wind park Sheringham Shoal

Consequences of the Renewable Energy Directive on the Norwegian energy system

Project work from NorRen Summer School

The EU Renewable Energy Directive is now implemented in the EU Member States and also adopted by Norway. The Directive has defined an overall goal for the renewable energy share for Norway to 67.5 % by 2020, which gives implications both on the energy production and the energy use. As a part of a PhD summer school project in renewable energy we have played with different scenarios for the development of new energy production and changes in consumption patterns in order to estimate how and to what extent these scenarios would lead to the fulfillment of the EU targets or not. We stress the fact that this work should be seen as an educational and intellectual exercise rather than our scientific based guesses for the development towards the 2020 goals.