Statoils oljesandprosjekt

I går deltok jeg på et kveldsmøte med tittelen "Statoils oljesandprosjekt i Canada i et teknologisk og miljøperspektiv" i regi av Tekna Oslo. Presentasjonen ble holdt av Michel Myhre-Nielsen som har ansvaret for klima og miljø innen Statoils oljesandprosjekt. Det høres ut som en vanskelig jobb å ha.

Jeg lærte mye interessant om oljesand, og forstår at Statoil sliter med mange misforståelser i forhold til deres eget prosjekt. Samtidig er jeg fortsatt veldig kritisk til at Statoil, dvs. staten Norge, dvs bla. meg satser penger på et slikt prosjekt. Statoils argumentasjon er selvsagt at "Hadde ikke vi gjort det, ville noen andre ha gjort det". Dette er argumentasjon som ligner på Nürnberg-forsvarernes retorikk, og som ikke henger på greip i et samfunn der vi er avhengige av at hver og en tar egne vurderinger og handler i forhold til det de syntes er etisk riktig.

Nesten hele jordas forekomster av oljesand befinner seg i staten Alberta i Canada. Forekomstene ligger under ca 20% av landarealet i Alberta.

Når dette er sagt, har jeg nå fått bekreftet at oljesand er skremmende ikke først og fremst fordi det er så mye mer CO2-intensivt å vinne ut, men fordi det er så mye av det.

Vindenergi i Noreg

Eit av spørsmåla eg ofte får av vener er: «Er det noko vits for Noreg å forske på vindmøller? Det er jo så mange fleire i Danmark og Tyskland, dei må jo vere mykje flinkare innan vindenergi? Og kvifor treng vi vindkraft? Det er jo så masse vasskraft her, det er jo fornybar energi! » Svaret mitt ikkje eit fasitsvar, men det er grunnen til at eg har trua på at norsk vindkraftindustri har ei framtid.

Det er meir enn 30 år siden det blei starta oljeboring i Nordsjøen. Utviklinga som ein hadde i oljeindustrien då, kan på fleire område samanliknast med den utviklinga som ein står ovanfor i vindindustrien. Historisk sett var det på land ein fann olje, og i starten vart det sett på som ei umogleg oppgåve å få opp det svarte gullet frå havbotnen. I dag veit vi at det var mogleg. Noreg kan nytte den kunnskapen som ein har fått frå oljeindustrien til å bygge opp ein industri av flytande vindturbinar som kan gje grønn kraft til det europeiske kontinentet.

I starten av oljeeventyret i Nordsjøen var det ein god del utprøving av konsept. Ein av dei første boreriggane var landbasert utstyr plassert på ein flytande lekter. Dette fann ein fort ut at var ein dårleg ide, og innovative løysningar vart tatt i bruk. Ein kunne bore og finne olje på stadig djupare hav, men det har vert ein lang prosess for å komme dit ein er i dag. Eg trur at vi må gjennom ein liknande prosess for vindmøller til havs. Det er kanskje ikkje den tradisjonelle horisontalt aksla vindmølla med fire blader som er det beste konseptet å satse på?

The importance of biofuels in our current society

The excessive net carbon dioxide emissions and the serious geo-political implications associated to fossil fuels, makes the replacement of these conventional fuels by alternative energy sources an urgent need. Biomass, as a clean renewable energy source, will certainly play an important role. Biomass presents advantages over other sustainable sources such as solar, hydro, wind and geothermal. On the one hand, biomass and the processed products can be easily stored. On the other hand, biomass is the only renewable source of carbon, hydrogen and oxygen and therefore it is suitable, besides heat and power, for the production of chemicals and transportation fuels. When looking at the transportation sector, liquid fuels produced from biomass, namely biofuels, will particularly be essential in aviation, ships and truck traffic, where the energy needs to be stored very efficiently. Biofuels are often divided into so-called first, second and third generation biofuels. The former ones originate from crops whereas second generation and third generation biofuels are produced from lignocellulosic materials and algal/aquatic biomass, respectively.

The use of first generation technology has been the subject of considerable media attention and a significant part of our society is concerned about the environmental and social impacts of these types of biofuels, originating from food crops.

Norge, Europas batteri?

Når mer fornybar energi som vind- og solenergi integreres i energiforsyningssystemet medfører det mer varierende energiproduksjon og større uforutsigbarhet enn i dagens system. I et kraftsystem er det to alternativer for å balansere strømproduksjonen og -etterspørselen. Enten driver man kraftverkene slik at det er balanse mellom produksjon og etterspørsel, som det gjøres i det nåværende kraftsystemet med hjelp av fleksible fossile kraftverk (f. eks. gasskraftverk). Eller man lagrer energi. Førstnevnte blir vanskelig når man tenker på at produksjonen fra vindkraftverk kan variere enormt mellom perioder med mye vind og perioder der det ikke blåser. Det samme problemet har man med solkraft. Derfor er det avgjørende for et fornybart elkraftsystem at det finnes lagringskapasitet.

En mulighet for å lagre energi på en fornybar måte er vannkraft i form av pumpekraft.

I eksisterende scenarioer skjer etablering av pumpekraft ved å utbygge og oppgradere eksisterende kraftanlegg med turbiner og parallelle tunneler for pumping og bruke eksisterende magasin. Kobling av vindkraft og vannkraft er et godt samspill fordi overskuddet fra vindkraft kan lagres i perioder med mye vind og brukes i perioder med mindre vind eller stor kraftetterspørsel. Pumpekraft er en effektiv måte å lagre energi pga. høy virkningsgrad. Et særlig kjennetegn av det norske magasinsystemet er mengden av vann som kan lagres. Vannvolumet er såpass stort at lagringskapasiteten rekker til å balansere over flere uker, mens det er bare døgn i f. eks. Alpene.

Men man må være klar over at også vann- og pumpekraft har sine skyggesider.

Stemning fra en internasjonal konferanse

De siste dagene har det vært en stor, internasjonal elkraftkonferanse i Trondheim: PowerTech 2011. Det har stort sett vært deltagere fra alle verdens hjørner, som dekker de fleste underområder av fagområdet mitt, alt fra overordnede kraftmarkedsmodeller til detaljer på komponentnivå. Med dette mangfoldet fant jeg ut at det kunne være spennende å ta "tempen" litt på holdningen til fornybar energi, og da kanskje spesielt offshore vindkraft, og prøve å sammenligne litt med stemningen i Norge, for å se om det var noen veldig store forskjeller.

Vel, etter å ha vært på konferansen i fire dager er den spennende konklusjonen at det er ganske likt. Eller, dvs. vindkraft på land diskuteres bare i liten grad, og sjeldent ut i fra skal/skal ikke bygge ut prinsippet. Også er offshore vindkraft stort sett synonymt med bunnmonterte konstruksjoner. Og det er forbausende få som nevner det som etter hvert har blitt den store klisjeen her til lands: "Norge, Europas batteri". Skal vi bli det, så må vi tydeligvis markedsføre oss mer enn det som gjøres i dag.

I tillegg til de to store fornybare energikildene, i følge elkraftmiljøet, vind og sol, presenterte noen forskere fra Oregon state university et av sine mange bølgekraftverksprosjekter. Som mange andre løsninger virker det spennende, men etter å ha sett mange feilslåtte prosjekter, så er jeg bare betinget optimist.

Flytende fremskritt

I forrige uke klippet næringsminister Trond Giske snora for Sway sin prototype på et konsept for flytende vindturbiner. Denne gangen er det en 1:5 skalamodell som åpnes, men en fullskalamodell er planlagt bygd i 2013. Amerikanske Principle Power og nederlandske Blue H planlegger prototypetesting av sine konsepter for flytende vindturbiner i nær framtid. Også franske, tyske og britiske selskap har konsepter for flytere på blokka.

Norge er blant de med Europas beste vindressurser utaskjærs. Dessverre har vi få steder med grunt nok vann til å installere de ”klassiske” havvindturbinene vi kjenner fra Danmark og Tyskland. Energikrevende land som USA og Japan er i samme situasjon. Med dypt vann blir fundamentering og installasjon veldig dyrt. Det er her man ser for seg at flytende vindturbiner kan bli vel så lønnsomt som bunnfaste turbiner. Havvindkraft er per dags dato ikke lønnsomt her i landet. Men om noen år kan knapphet av olje og gass, klimakrav og økt etterspørsel ha drevet energiprisen opp. Har man i mellomtiden forsket fram effektive løsninger for bygging, installasjon og drift av havvindturbiner, slik at investeringskostnad per megawatt går ned, vil situasjonen bli en helt annen.

Terawatt med energi fra solceller - er det mulig?

Jeg har tidligere skrevet om hvordan solcellemarkedet tar av, det har vokst med ca 40% per år de siste ti årene, og fra 2009 til 2010 var det nesten en fordobling i produksjonen av solceller. Dette er bl.a. Alf Bjørseth glad for. Det er ingen som tror at denne utviklingen vil snu eller stoppe opp med det første, så vi kommer ganske snart til å se at solceller kommer til å stå for en svært stor del av energiproduksjonen i mange land.

Jeg var nylig på en stor materialteknologikonferanse i Nice i Frankrike, der den største av parallellsesjonene hadde fokus på materialteknologi for solceller. Mange av de som holdt foredrag var selvsagt veldig positive på grunn av den eksplosive økningen i solcelleproduksjonen, men det henger likevel en stor sky på himmelen. En av de mest interessante presentasjonene jeg var på på konferansen hadde tittelen "Resource limitations to TW-scale photovoltaics", holdt av professor C. S. Tao fra Universitetet i Texas. Han snakket om at en av de virkelig store problemene med å dekke vårt store energibehov med strøm fra solceller ikke er tilgangen på sol, men tilgangen på enkelte materialer.

Bilen ut av byen

Jeg har nå bodd i Barcelona i et par måneder. Av de tingene jeg misliker med å bo denne byen kommer en forholdsvis innholdsrik bilpark høyt opp på lista. På mine daglige sykkelturer, hvor jeg bruker det godt utbygde bysykkelsystemet i byen, prøver jeg å smile og sykle lett avgårde, men aggresive bilister og motorsyklister med høyt rusebehov ødelegger mye av idyllen. Tør du virkelig sykle i her? er det mange folk her som spør meg. Ja, det gjør jeg, og jeg gjør det også litt på trass, spesielt når jeg vet grunnen til at gatene renner over av biler.

I dag satt jeg på med en jente som kjørte bil fra et sted i sentrum til et annet. Hvorfor tar du ikke metro? spurte jeg, vel vitende om at hun ville brukt kortere tid med metro enn bil. Svaret er at hun hater kollektivtrafikk, og mer var det ikke å si om det. En annen fyr jeg møtte på her om dagen hadde brukt to timer på å kjøre inn til sentrum fra der han bodde. Hvis han hadde tatt tog og metro ville han brukt tjue (minutter). Grunnen til at han kjørte bil? Han måtte bytte tog/metro to ganger, og det ble for mye.

Det koker ned til hvem man skal ta mest hensyn til. Skal man ta hensyn til folk som misliker å kjøre i samme farkost som ukjente mennesker, eller som ikke orker å bytte kollektivtrafikk mer enn en gang per reise? Eller skal man ta mest hensyn til forurensing, klimagassutslipp, støy, en by hvor verdifullt areal fylles opp av biler og økende antall drepte trafikanter?

Utflagging av månelandingen?

I dag skriver Teknisk Ukeblad om at Aker Clean Carbon, som utvikler renseteknologier for gasskraft har gitt opp å vente på CO2-rensing på Mongstad, og fokuserer satsingen sin mot prosjekter ellers i Europa. Det lukter mer og mer at Norge har tenkt å gi opp etter Appollo 1 enn å få satt Appollo 11 på månens overflate.

Det kan jo være en interessant diskusjon hvorvidt Norge egentlig skal bidra til å utvikle CO2-renseteknologi eller ikke. Kanskje trenger ikke vi å satse på den hesten, men heller fokusere på andre miljøvennlige teknologier? Vi har en solcelleindustri som er langt framme, selv om deler flagges ut. Og GE har lagt en betydelig del av sin offshore vindkraftsatsing til Norge. I tillegg så er vi et lite land, med begrenset tilgang på arbeidskraft - vi klarer faktisk ikke å dekke alt. Kan det da være bedre å bli ekspert på noe, enn å kunne litt om alt?

Problemet er at fra myndighetene snakkes det som om det fortsatt skal satses på rensing her til lands, og da forventer vi jo at dette skal følges opp. Men sammenligner en med virkeligheten så blir det litt som å se på "Mens vi venter på Godot" av Samuel Beckett.

Transport inn i fremtiden

Econ Pöyry slapp nylig rapporten "Et nytt transportparadigme i emning", som ble skrevet på oppdrag av Samferdselsdepartementet. Rapporten skisserer et paradigmeskifte i hvordan vi transporterer oss, fra dagens fossilparadigme til fremtidens smartparadigme.

Følgende komponenter vil bli sentrale i smartparadigmet:

1. Elektrisk transport. Elektrisitet gir den mest effektive energiutnyttelsen i transport. Elbiler og mer tog og bane vil være en naturlig utvikling.
2. Digitalisering av transport. Kollektiv transport blir mer tilgjengelig med brukervennlige apps som forteller deg raskt hvordan du skal kombinere ulike transportmidler. I tillegg vil behovet for transport kunne minke etter hvert som vi blir mer vant til å bruke f. eks. videokonferanser.
3. Smarte el-systemer. Med en stor del av bilparken drevet av elektrisitet, kan man skape synergieffekter ved å la transportmidlene lade når det er er overskudd på fornybar elektrisistet fra sol og vind.
4. Deleløsninger. Det er en kulturbetinget oppfatning at alle må ha egen bil. I fremtiden vil vi bli mer vant til deleløsniger som bilkollektiv. Dette vil gi mindre bilbruk og frigjøre mye plass i byområder.

Jeg gleder meg til fremtiden! Dvs., jeg lever jo forsåvidt allerede i fremtiden, siden jeg har elbil, er medlem av Oslo bilkollektiv og stort sett reiser med tog på reiser innen Sør-norge.

NEI til kjernekraft, JA til nukleær forsking i Norge

Det finnes to atomreaktorer i Norge, noe det sikkert er mange som ikke er klar over. Jeep II-reaktoren på Kjeller utenfor Lillestrøm og HWBR-reaktoren i Halden. Begge disse er små reaktorer som brukes til forskning, utvikling og produksjon av medisinske produkter. Selv om de er små, er de svært viktige for mange forskningsområder i Norge.

Det er altså ikke snakk om kjernekraftverk, energien som disse reaktorene produserer er ca tusen ganger mindre enn det en reaktor i et kjernekraftverk produserer. Avfallsmengden er derfor også veldig mye mindre.

Reaktoren på Kjeller brukes først og fremst til utvikling av medisiner og diagnoseverktøy i medisinsk forskning, og til forskning på materialteknologi. Blant annet er reaktoren svært sentral i forhold til utvikling av nye materialer for lagring av hydrogen. Forskerne som jobber med hydrogenlagring knyttet til Kjeller-reaktoren er blant verdens fremste, og kan forhåpentligvis bidra til at vi kan kjøre utslippsfrie biler drevet av hydrogen en gang i fremtiden.

Inne i reaktorhallen til forskningsreaktoren på Kjeller er det mange ulike instrumenter som gjør seg nytte av strålingen fra reaktoren bla. til materialteknologi og medisinsk forskning.

Offshore vindkraftseminar i Trondheim

Torsdag 20.- og fredag 21. januar var en stor del av norsk vindkraftbransje samlet i Trondheim, på et seminar i regi av de to FME-senterne NORCOWE og NOWITECH. I og med at begge senterne var involvert, ble det et bredt program, med alt fra bladdesign via nettilknytning til meteorologiske modeller.

I tillegg til norske aktører var det enkelte representanter fra andre Europeiske land til stede. Naturlig nok herunder noen briter. Under de oppsummerende foredragene på fredagen fikk vi en ”se til Storbritannia”-presentasjon holt av Phil de Villiers, fra britiske Carbon-Trust. Og arbeidet de gjør der vitner om at de mener alvor. Her har norske myndigheter absolutt noe å lære, både hva ambisjoner og systematikk angår. For øvrig var det en klar holdning på seminaret om at norsk leverandørindustri ikke kunne vente på at et hjemmemarked skal bli etablert, den må kaste seg på det som skjer ute i Europa nå.

På alle offshore vindkrafttilstelninger i Norge er det et foredrag som er nesten obligatorisk: Sjur Bratland, Statoil - ” HyWind operational experience, new developments on access and future plans”.