Fornybar energi på flyttefot

I den siste tiden har det dukket opp lite oppløftende fornybar energi-nyheter som "Fred Olsen Renewables ditches 415MW Forth Array in Scotland” og ”Spanish solar sector slams 45% cut in PV tariffs”.

Selv om fornybarmarkedet har fått noen enkelte tilbakeslag i Europa i det siste er det ikke på vei ned, det er bare på flyttefot. For samtidig har man kunnet lese overskrifter som “South Korea achieves record solar-related sales in 2010”, "Nordex gets 45MW Turkey wind turbine order”, ”South Korea confirms massive offshore wind plan” og "Vestas gets 77.4MW Argentina wind turbine order”.

Markedet for fornybar energi har lenge vært drevet av subsidieordninger i store land som Tyskland og Spania, som nå har varslet kutt i subsidiene. Samtidig har antall land med politiske målsetninger for fornybar energi økt kraftig de siste årene, fra 45 i 2005 til 85 i 2009, hvorav 83 av disse har en form for subsidieordning for fornybar energi.

Ettersom prisene på fornybar energi synker og knappheten på fossile ressurser blir mer åpenbar, øker antall land som ser mulighetene i fornybar energi og sikker energitilførsel.

Norge: Prektige miljømål - lite handling

Aftenposten skriver i dag om at EU presser Norge til grønt krafttak. Det handler om at Norge skal ta sin del av dugnaden i Fornybardirektivet, som skal danne grunnlaget for at EU under ett får 20% av energien fra fornybare energikilder innen 2020. Selv om Norge allerede har en stor andel fornybar energi i forhold til andre land, har vi fortsatt enorme uutnyttede ressurser. Dersom Regjeringen godtar at EU setter ambisiøse mål for utbygging av fornybar energi i Norge, kan dette danne grunnlaget for at vi får tilstrekkelig tilgang på energi i fremtiden, i tillegg til at vi kan eksportere ren strøm til resten av EU.

Norge må forhandle frem en ambisiøs plan for fornybar energi frem mot 2020, sammen med EU. Dette arbeidet er på overtid for lenge siden, vi vil se resultater!

Hvis du er interessert i Fornybardirektivet og hva dette kan bety for Norge, anbefaler jeg Bellonameldingen, som skriver bra om dette på side 108 og utover.

Kina renser himmelen

Omtrent i fjor fikk Kina tildelt den ikke spesielt ærefulle tittelen av å være verdens flinkeste land til å slippe ut karbondioksid, metan og andre gasser som vil flytte Middelhavsklimaet til Jæren. Kina slipper nå ut 6,5 Gt CO2, eller drøyt 20 prosent av verdens menneskeskapte utslipp, og fortsatt er karbonintensiteten til den gjengse kineser bare halvparten av den norske. Men la oss sette en strek for kritikken av Kina og heller fokusere på det positive. For i tillegg til å produsere karbondioksid er Kina flinke til å produsere andre ting, som fornybar energi. 

Kina produserer nå 30 prosent av verdens vindmøller, 40 prosent av verdens solceller og 77 prosent av verdens solvarmere. Selv om mye av dette eksporteres, er bildet i ferd med å endre seg.

Kineserne har verdens nest høyeste strømproduksjon fra vindmøller, og vil tidlig neste år fylle myndighetenes 2020-mål på 30 GW installert vindkraft. Klokelig nok er det snakk om å fete opp dette målet til 150 GW. Kina eksporterer 95 prosent av sin egen solcelleproduksjon, men denne andelen vil sannsynligvis synke de nærmeste årene.

Norsk solcelleindustri med ny adresse: Tuas i Singapore

I dag finner åpningen av REC sin nye solcellefabrikk i Singapore sted. Det er en enorm fabrikk, som ved full produksjon (først i 2012) vil produsere solceller tilsvarende ca 10% av det som var verdens produksjon av solceller i 2009. Det vil si, fabrikken er dimensjonert for å produsere solcellepaneler med en sammenlagt kapasitet på 800 MW per år, og verdens produksjon i 2009 var 8000 MW. 

I byggingen av dette komplekset har REC investert svimlende 11 milliarder kroner, og 8000 arbeidere har deltatt i byggearbeidet.

I tilknytning til REC sin fabrikk åpnet i går det norske selskapet Metallkraft en fabrikk i Tuas, de med en investering på 400 millioner kroner. Metallkraft jobber med å resirkulere avfallet som kommer fra sageprosessen der store blokker med silisium kuttes opp i tynne skiver for bruk i solceller.

View Larger Map

Jeg benytter sjansen til å gratulere REC og Metallkraft med sine nye fantastiske anlegg!

Men samtidig er jeg stadig mer bekymret for solcelleindustriens framtid i Norge. Det er lite nye investeringer, og REC kutter ned i Skandinavia. Forrige uke fikk 20 forskere ved REC sin forskningsavdeling i Sandvika utenfor Oslo sparken fordi REC legger ned forskningsaktiviteten i Norge.

Slått av svenskene

En gang, da jeg begynte på siv.ing.-studiet Energi og Miljø, ble det referert mye til målene om 10 TWh fornybar energi/energisparing innen 2010, hvorav 3 TWh skulle komme fra vindkraft. Det er vel lenge siden de fleste skjønte at det ikke kom til å gå, og det var vel noen forsiktige forsøk på å omdefinere dette målet fra ferdig utbygd til påbegynt. Uten at det hjalp på måloppnåelsen.

Nå viser det seg at svenskene har klart det vi ikke har klart. Noe som bare bekrefter inntrykket av Norge som sinke innen ny fornybar energisektoren, til tross for at Soria Moria-erklæringen sier det stikk motsatte. Desverre så virker det ikke som det er noe man får mye tyn for, utenfor forskningsmiljøer og miljøvernorganisasjoner.

Derfor lurer jeg på: Har klimaspørsmålet gått av moten i media, og dermed mistet interessen hos nordmenn? Og er politikere avhengig av å ha en blitzlampe i ansiktet for å følge opp en sak? Er vi så korttenkte at alt som ikke kommer med fete typer i avisen går i glemmeboka?

Offshore vindkraft og framtiden

Offshore vindkraft fått mye oppmerksomhet i Norge de seneste årene, helt siden Hydro lanserte sitt Hywindkonsept, og Sway kom på banen med sitt prosjekt. Både politikere og industri har omfavnet disse prosjektene. Og offshore vindkraft, både i fastmontert og flytende form er spådd å kunne bli en ny, stor næring i Norge den dagen da oljen er slutt. Noe jeg da virkelig håper på (hvis ikke hadde jeg vel hatt store problemer med å motivere meg for å forske på nettopp offshore vindkraft). Men det er en liten stemme inni hodet mitt som murrer litt. Av og til lurer jeg på om særlig satsingen på flytende vindturbiner er valgt fordi det ligger så langt fram i tid at dagens politikere tror de slipper å forholde seg til det ferdige produktet.

Da det ble tildelt midler for nye forskningssentre for fornybar energi (FME), ble to av disse tilegnet offshore vindkraft (NOWITECH og NORCOWE), noe som tyder på interesse for å satse på dette fra politikernes side. Men hva kommer så til å skje? Blir det enden på visa når disse senterne har gjort unna forskningen sin. Havner min og andre doktorgradstudenters arbeider i en arkivskuff? For så å bli funnet igjen av studenter på oppdagelsesferd i universitetets ganger om 50 år? Kan det ende opp som tidenes dyreste festtale? Det er vel ikke nødvendig å minne om hvor nære vi er å lande på månen om dagen…

Eller eksisterer det en plan for hva som skal skje videre?

Solceller til himmels - men er Norge med?

Nok et statsbudsjett er ute, med fortsatt manglende ambisjoner om vekst innen fornybar energi. Åslaug Haga, Per Finden og flere går sterkt ut mot dette på Dagsrevyen i dag.

Jeg har den siste uka hatt gleden av å bevege meg litt utenfor forskningsbobla mi, og sett litt mer på hva som skjer rundt solenergi og solceller rundt i verden. Dette i anledning en forelesning jeg holdt i faget Fornybar energi på Høyskolen i Sogn og Fjordane.

Jeg ble sjokkert over det jeg fant ut. Solcelleindustrien er ikke heit, den brenner. Det er nå det virkelig tar av. Markedet har hatt 40% vekst per år, siden ca år 2000. Markedet i 2010 er over 50 ganger større enn i 2000! Det vil i år bli solgt rundt 15 GW kapasitet i solceller i verden, det vil si like mye som 100 Alta-kraftverk!

Foreningen for europeisk solcelleindustri (EPIA) lanserte nylig en plan for hvordan Europa kan dekke 12% av sitt strømforbruk med solcellestrøm allerede i 2020. Det er seriøst mye, og hvis noen hadde kommet med dette for bare 5 år siden, ville de sannsynligvis bare blitt ledd av, men det begynner å se ut som om det faktisk kan skje.

Grønn fases energipris til stipendiat fra Tromsø

Grønn fases energipris ble i dag tildelt Hanne Risan Johnsen fra Institutt for arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø. Hanne og Kirsten vant prisen for en idé der de vil utnytte ensymer fra parasittiske planter til produksjon av neste generasjons biodrivstoff. Prisen ble uttdelt av Petter Heyerdal fra Universitetet for miljø- og biovitenskap som representant for juryen under fellessesjonen på Renewable Energy Research Conference i Trondheim i dag.

Solar united - etter ett år

For én uke siden var det årsmøte i forskningssenteret "Norwegian Research Centre for Solar Cell Technology". Jeg ble imponert og facinert over hvor mange forskere som har samlet seg i dette senteret, og tror dette kommer til å bli veldig viktig for å danne grunnlaget for et solid forskningsmiljø innen solcelleforskning i Norge.

Forskningssenteret er et såkalt FME-senter, et forskningssenter for miljøvennlig energi, og er et samarbeid mellom IFE, NTNU, SINTEF og UiO, samt flere industrielle partnere. Jeg er selv stipendiat på solcelleavdelingen på IFE, og er ikke selv direkte involvert i arbeidet til dette senteret, men jeg var invitert til å delta på årsmøtet og på et todagers seminar om forskningen som pågår i senteret.

Ved etableringen av dette forskningssenteret, som startet opp i 2009, har de aller fleste som driver med industri eller forskning innen solceller i Norge inngått et samarbeid, og jeg tror at dette brede samarbeidet kan løfte norsk kompetanse opp på et absolutt topplan på verdensbasis. Vi er i Norge allerede langt fremme når det gjelder forskning på både silisiumproduksjon for solceller, produksjon av solceller basert på multikrystallinsk silisium og nanostrukturering av solceller.

Grønne sertifikater

Økt forbruk, befolkningsvekst og en generelt økende levestandard, gjør at det trengs stadig mer energi for å dekke behovene til mennesker rundt om på kloden. Det snakkes om den store energikrisen, og hvordan man skal klare å dekke energietterspørselen i fremtiden. Samtidig med den voksende energietterspørselen har man den globale klimadebatten som i stor grad omhandler hvordan man kan redusere de store utslippene av klimagasser som ofte kommer i forbindelse med økt forbruk i form av mer transport, mer kraftproduksjon etc. Folk ønsker ikke å senke levestandarden sin for å redusere utslipp av klimagasser som CO2, samtidig som at svaret på utslippsproblematikken gjerne er å få ned forbruket.

Også i Norge merkes et økende forbruk hos befolkningen, og Norge har allerede store CO2-utslipp mye grunnet olje- og gassproduksjon. Spørsmålet er hvordan man både skal få ned CO2-utslipp og møte et økende kraftbehov samtidig. Svaret innebærer ofte å satse på kraftproduksjon fra fornybare energikilder som vind-, biobrensel-, og vannkraft. Ordningen med grønne sertifikater er ett type virkemiddel for å øke andelen kraft fra fornybare energikilder. Grønne sertifikater trenger ikke sees på som et virkemiddel for å få ned utslipp. Meningen med sertifikatene er å møte den voksende energietterspørselen på en mest mulig miljøvennlig måte. En slik ordning vil føre til mer kraftproduksjon fra fornybare energikilder, i tillegg til den eksisterende kraftproduksjonen, uten ytterligere CO2-utslipp.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2008, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.

Var det riktig å bygge ut Altakraftverket?

Var det riktig i sin tid å bygge ut Altakraftverket?
Fra slutten av 60-tallet tårnet konflikten seg opp mellom naturvernere og kraftutbyggere. Teknologien i kraftutbyggingen var kommet så langt at reguleringene kunne utføres langt mer omfattende enn tidligere, og mange følte at vannkraften hadde fått for mye armslag. Naturvern ble satt på dagsorden, og var kommet for å bli. Sivil ulydighet ble første gang benyttet av en aksjonsgruppe med Arne Næss i spissen under Mardøla-aksjonen i Møre og Romsdal på sommeren 1970, og ble i enda sterkere grad benyttet ved Altautbyggingen seinere.

Planene for Altavassdraget var enorme, men ble til syvende og sist en anelse reduserte. Likefremt har kraftverket demmet ned flotte naturområder. Nå brukes Altakraftverket som en uoffisiell måleenhet for å sette størrelsen til andre kraftverk i perspektiv. Ett Altakraftverk tilsvarer altså 150 MW og 655 GWh. Kanskje er måleenheten blitt så populær nettopp fordi konsekvensene av Altakraftverket i sin var så enorme og at det faktiske utbyttet bare var sånn halvveis tilfredsstillende?

Ok, Altakraftverket har ødelagt mye natur og hatt en rekke andre konsekvenser. Men hvordan skulle man ellers klart å skaffe 655 GWh med elektrisk strøm til utvikling av Finnmarks-regionen? Muligens er det et paradoks at aktivistene i sin tid etterspurte strøm i teltene sine for å lese sakspapirene imot kraftverket.

Buss, tog, fly eller bil? Hvor CO2-intensivt er det?

I skrivende stund sitter jeg på toget. Jeg skal på et kurs i Grenoble i forbindelse med forskerutdanningen min. Forskere reiser mye, og jeg syntes vi har et ansvar for å forsøke å begrense utslippene våre.

Det var ikke rett frem å finne ut hvordan man kan komme seg fra Oslo til Grenoble i Frankrike på en effektiv måte uten å bruke fly, men alt i alt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Hvis man kan besøke noen på veien, er det i alle fall fullt gjennomførbart. Det tar ca. 20 timer med buss og tog fra Oslo til Basel, som ligger akkurat på grensen mellom Sveits, Frankrike og Tyskland. Der bor faren min, så jeg kan overnatte en natt hos ham før jeg tar de siste fem timene med tog fra Basel til Grenoble.

Men er det egentlig noe poeng?
Det er nok mange som lurer på hvor mye man egentlig sparer på å ta tog eller buss i stedet for fly. Det er et betimelig spørsmål. Det er vanskelig å gi et enkelt svar som er 100% korrekt i alle tilfeller, men litt enkelt kan man si det slik som dette:

Om å lære av framtida

Er det mulig å lære av fortida? Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men hva når vi trenger å utføre noe revolusjonerende nytt, når framtida MÅ være radikalt forskjellig fra alt vi har sett så langt?

MIT-forsker C. Otto Scharmer gir oss noen ideer om en slik øvelse. Han forklarer hvordan vi – for å kunne være virkelig innovative – må slutte å ”laste ned” våre gamle ideer og rammeverk for å prøve å presse de ned over nåtid og framtid. Alternativet han presenterer går ut på å være oppmerksom på nåtida for å ”komme i kontakt med” framtidas muligheter. Han foreslår at vi bør begynne med å observere nåtida, for deretter å trekke oss tilbake, reflektere, og forsøke å oppnå en indre innsikt eller kunnskap. Vi må tenke på hva det er vi vil at skal skje. Deretter er det bare å handle uten å tenke seg for mye om; å utforske mulighetene gjennom å handle. Men, dette er selvfølgelig ikke enkelt. For å kunne handle må vi ha et åpent sinn (som innebærer å slå av vår kritiske stemme), et åpent hjerte (slå av vår kyniske stemme), og en åpen vilje (som fordrer at vi slår av vår frykt).

Kan dette brukes på norsk energi- og klimapolitikk? Det er vel liten tvil om at vi trenger innovative løsninger. Nå mangler vi vel for så vidt ikke innovative teknologiske løsninger (selv om nye alltid vil være velkomne!) Vi må også strebe etter en annen slags innovasjon. Alle aktørene – politikere og teknologer, interesseorganisasjoner og forbrukere – må på en eller annen måte komme sammen i dialog. Og alle må på banen NÅ! Jeg velger å se bort i fra medias stadige forsøk på å framstille virkeligheten som om halve Norge er klimaskeptikere, samt noen politikeres strutsepolitikk, og påstå at vi i Norge i det minste er enige om i hvilken retning vi bør gå – om enn ikke om det er 20%, 85% eller 180% vi må redusere CO2 utslippene våre med.

Ifølge Scharmer behøver du bare å vite to ting; retningen du ønsker å gå, og det neste skrittet du trenger å ta for å gå i den retningen. Vi behøver ikke å vite akkurat hva resultatet skal bli (det blir uansett ikke det som vi tror nå) for å begynne å gå i riktig retning. Det er tid for å HANDLE!

Skifergass til besvær

Teknisk Ukeblad 0410 forteller oss at takket være teknologiske gjennombrudd kan amerikanerene nå suge opp skifergass fra bakken i 70 år framover. Det TU ikke forteller oss er de gigantiske CO2-utslippene som følger dette gjennombruddet.

Ja, gass er renere og slipper ut mindre CO2 enn kull. Dette teknologiske gjennombruddet vil allikevel ikke bidra positivt i en klimasammenheng ved å erstatte kull, som er mantraet til gassfanitikerene hver gang spørsmålet om bruk av gass dukker opp.

Verden har et økende energibehov fremover. For å dekke dette behovet vil man bruke det man har mye av og det som er billig. Det finnes mye kull i verden, og den er billig. At gass vil erstatte kull er bare tull. Gass vil erstatte fornybar energi og energieffektivisering, og dermed øke utslippene av klimagasser.

La gassen ligge under jorda til et globalt avgiftssystem på CO2-utslipp, eventuelt et velfungerende kvotesystem, er på plass. Først da vil gassen fortrenge kull, og få en rettferdig konkurranse med fornybar energi og energieffektivisering.

Klimaskepsis

Såkalte klimaskeptikere er svært synlige i det norske mediebildet, som for eksempel i det som startet med artikkelen "Lei av CO2-hysteriet" i Teknisk Ukeblad i høst, som førte til en hel flom av artikler og leserinnlegg. Saker som disse kan gi inntrykk av at det er to separerte leire av forskere i norsk akademia, som er uenige om hvorvidt klimaforandringer er noe vi trenger å ta hensyn til i det hele tatt.

I kveld arrangerte Norsk Klimanettverk et debattmøte om dette temaet på Litteraturhuset i Oslo. I debattpanelet deltok det to personer som hadde interessante synspunkter; en klimaforsker (Pål Prestrud) og en "klimaskeptiker" (Kjell Stordahl). I tillegg deltok tre journalister, en Høyre-politiker og en Oslo-synser, som like godt kunne holdt kjeft alle sammen. Det vil si, det var interessant å se saken fra media sitt synspunkt. For dem er det nemlig vanvittig interesse rundt sakene som har med "klimaskepsis" å gjøre, og de tjener masse lesere på å gang på gang konfrontere seriøse klimaforskere mot mindre seriøse klimagranskere med sterke meninger. Siden de får masse oppmerksomhet for disse sakene, kan man jo egentlig heller ikke klandre journalistene for den jobben de gjør, for de gjør jo akkurat det det en journalist gjerne er ansatt for å gjøre, nemlig å skrive artikler som folk gjerne vil lese.

Men, etter å ha sett denne debatten slår det meg at det mangler noe. Det mangler en person som kaldt og upartisk kan fortelle hvem klimaskeptikerne egentlig er, og hva de egentlig vil. Og som samtidig kan fortelle hvem klimaforskerne er, og om det er noen grunn til å tro at de ønsker sette opp en konspirasjon mot borgerne av verdenssamfunnet for å få slutt på bruk av fossile energikilder. Kunne dette være et forskningsprosjekt, kanskje?

Hverdagens søppelproblemer

Nå er ikke avfallsberg nødvendigvis direkte knyttet til den globale oppvarmingen, som vel er denne bloggens hovedtema. Men det er ikke så veldig langt unna. Og selv om det ikke holder med at "alle bare gjør litt" for at vi skal klare å bremse utviklingen vi ser i dag, så hjelper det i hvertfall ikke om vi ikke gjør noe. Derfor er dagens lille hjertesukk først og fremst rettet mot Bama og andre frukt- og grøntprodusenter. For er det noen som har klart å bidra til å øke søppelberget så er det disse. Det begynte så smått med druer som kommer i harde plastikkbokser i steden for i kasser, og har bare økt på. Når jeg går innom min vanlige dagligvarebutikk så har jeg i realiteten ikke lenger muligheten til å kjøpe tomat, avokado, druer, ingefær osv. uten å få med en haug med plastbokser som ikke kan gjenbrukes til andre formål. Det jeg kan kjøpe i løsvekt er annenrangssortering eller ble plukket rett etter blomsterstadiet for seks måneder siden, og smaker derfor ingen ting. (Dessuten må jeg alltid kjøpe en bestemt mengde, som stort sett er litt for stor, slik at jeg ikke klarer å få spist alt før det blir dårlig. Dermed fører det til at jeg kaster mer mat)

I en tid der det begynner å bli mer fokus på nordmenns overforbruk og energiforbruket det medfører, må det da være å gå baklengs inn i fremtiden å putte hver drue i en boks...

Vi heter nå Grønn fase

Vi har funnet ut at det er lettere å snakke om tankesmien vår hvis den har et navn. Derfor har vi valgt et navn, og vi heter nå Grønn fase.

Grønn fase betyr at vi er på vei inn i en ny tid, en fase der vi i Norge skal basere vår industri og vårt næringsliv på grønn økonomi. Vi skal bli et foregangsland innen utslippsreduksjoner, og og ta viktige hensyn miljø og natur.

Grønn fase betyr også at vi er inne i en kreativ fase der nye ideer er kjempeviktig. Vi må tenke nytt og ikke være redd for å utfordre gammelt tankegods!

Kva kan vi eigentlig gjere?

Eg deltok på "Kunnskapsbyen forum" i går, der klimaproblematikken og dens løyningar sto på agendaen. Med "Kunnskapsbyen" meiner vi her Kjeller/Lillestrøm, ein stad med høg konsetrasjon av teknologibedrifter, særkilt innan energiteknologi. Det var difor mange teknologar til stades, og eg kan vel trygt seie at det prega møtet.

Eg regner meg sjølv i høgste grad for å være energiteknolog, og det som kom fram på møtet fall derfor i god jord, der vi fekk foredrag om rolla vindkraft, solceller og vatnkraft speler for å finne løysinger til klimaproblemet. Men sjølv om eg er teknolog, liker eg også banale spørsmål. Gjerne med tilsvarande banale svar.

På sjølve innkallinga til møtet vart følgjande svært banale og nære spørsmål stilt: "Kva kan vi i Lillestrømområdet gjere for å bidra til å løyse klimaproblemet?".

Spørsmålet er svært enkelt, og men vi fekk ikkje noko godt svar på spørsmålet på møtet. Eg vil difor gjerne besvare spørsmålet her.

FME-tankesmia i 2009 -og fremover!

Det er nyttår, og på tide å oppsummere det som skjedde i 2009. Denne tankesmia hadde, på samme vis som selve FME-sentrene, sitt første leveår i 2009. Tankesmia ble etablert etter oppfordring fra (Olje- og) Energiministeren Terje Riis Johansen, og i løpet av senvinteren ble 16 medlemmer rekruttert. Jeg sto selv for organiseringen av oppstarten, og i samarbeid med Kristianne Ervik (PhD, Industriell økonomi og ledelse) ble en workshop arrangert i slutten av april. Resultatet fra denne workshopen dannet grunnlaget for videre arbeid i tankesmien, der målet var å gi en presentasjon for Olje- og energiministeren der vi ville svare på spørsmålet "Hvordan kan Norge bidra med teknologi for å løse energi- og klimautfordringen?", sett med øynene til unge energiteknologistudenter og -forskere. De som deltok i tankesmia i arbeidet med å forberede denne presentasjonen, var: